Vårt løfte til Shepard

«Kall meg Shepard.»

Vi har lunsjpause og nyter den varme men klamme luften som som bygger seg opp før en storm skal til å slå inn over oss.

Praten går ikke som en vanlig lunsj i kantina. Ingen snakker om helgens begivenheter eller om den forrige timen kanskje var litt tørr. Shepard snakker om fremtiden, tiden fremover og om stormen som kommer. Ikke pjusk regnet som er over oss, men den orkanen som er på vei inn i Swaziland. En 40 minutters kjøretur fra hvor vi befinner oss.

Å ta vurderingen å melde seg i et politisk parti for meg og Shepard var to helt ulike prossesser og etter samtalen vår har jeg ikke noe annet for respekt for de som satt på trappa den lunsjpausen og fortalte om livet som politisk aktiv i Swaziland. All politisk aktivitet er ulovlig i Swaziland, alt politisk styres av den autoritære kongen. Så alle vi møtte i pausene, på kveldene eller hadde politiske diskusjoner med etter middagene risikerte livet bare ved å tørre å si det de mente.

Og det var ikke lett for Shepard og kameratene hans og komme seg til den lille landsbygda kongressen deres ble holdt. Noen hadde blitt tatt av grensepolitiet og andre kom seg ikke avgårde i det hele tatt. Etter å ha hørt Shepard snakke, lener Fawzi seg inn litt dyster i blikket og spør Shepard «do you think in your lifetime that Swaziland will be free and liberated?»

Shepard tenker, men han svarer oss fort. Ja, svarer han, men i hans livstid. Det var han usikker på, ikke fordi han tror frihet var noe fjernt, men fordi hans livstid var ubestemt. «I can come home tomorrow and be taken or maybe next week will be my last?».

Svaret kom litt som et sjokk på oss alle fra den norske delegasjonen, men for de rundt oss fra Swaziland kom det nikk og en felles enighet om at dette var en klar sannhet.

Det begynte å småregne, pausen var snart over.

Men Shepard ber oss om å love oss en ting: «Jeg trenger ikke at du skriver en bok om kampen min, men fortell historien vår når du kommer hjem».

Vi tok han i handa og lovte at det skulle vi klare.