Vaksineinternasjonalisme – en utopi?

I februar hastet det for Antonio Guterres, FNs generalsekretær, å samle verdens land for en felles internasjonal vaksineplan. Mette Fredriksen og Sebastian Kurz svarte med en tur til Israel. Her hjemme ønsket reisesyke Sylvi Listhaug å være med på snarturen til Israel, mens Senterpartiet gjerne ønsker å ta en samtale med de russiske naboene i nord. Igjen sitter Afrika og får vaksiner fra Kina.

Koronaen ble, naturlig nok, årets ord i 2020.

Kinaviruset som ble til en pandemi og som har snudd opp-ned på alle sine liv. Selv ble jeg sendt hjem fra Tyskland måneder tidligere enn planlagt. Koronaen har vært umåtelig kjip, men den kan legge grunnlaget for dette årets ord når desember titter innom mot slutten av 2021. Tre måneder inn i årets år drister jeg meg å vedde hva årets ord blir. Her er mitt tips: Vaksinenasjonalisme

Selv om jeg skulle ønske det var vaksineinternasjonalisme. Det gir liksom bedre klang. 

Vaksinenasjonalisme ble lansert mot slutten av 2020, men ble først tatt i bruk i år. Vaksinenasjonalisme blir brukt for å beskrive de vestlige landenes hamstring av koronavaksiner. 

I fjor hamstret vi dopapir og hermetikkspagetti. I år hamstrer vi inn koronavaksiner. 

Norge kan derimot slå seg litt på brystet. Det oljerike landet i nord har gitt milliarder av kroner til vaksineutvikling gjennom CEPI, for at fattige land, som ikke kan hamstre inn koronavaksiner, kan få. Da kan vi nordmenn i alle fall trygge vår samvittighet litt.  

Men tilbake til vaksinenasjonalismen. For det er tydelig at nordmenn og europeere begynner å bli koronatrøtte. Slovakia har bestilt Sputnik fra Putin, Polen ser mot Kina. Victor Orban er glad i både russerne og kineserne. Frp og Senterpartiet vil at Norge skal ta initiativ med henholdsvis Israel og Russland om vaksinesamarbeid. Storbritannia har vaksinert mye større andel av befolkningen sin enn de europeiske stormaktene på kontinentet. EU virker å være den store taperen i europeernes vaksinehunger. 

Og mens kaoset går sin gang i de vestlige land, gnir kineserne seg i hendene med antibac. En hel verden åpner seg opp for dem, som kan tilby vaksiner til en vaksinetørst verdensbefolkning. Dette betyr økt makt og innflytelse. Kanskje 2021 blir husket som supermaktparadigmeskifte? Et nytt forslag til årets ord er det muligens også?

Antonio Guterres må nok se langt for å oppnå drømmen om vaksineinternasjonalisme. Og det er i grunn synd. Historien hadde behandlet oss penere hvis vaksineinternasjonalisme hadde blitt årets ord.