Universitetene mister sin største ressurs. Hva kan vi gjøre?

Norge var lenge ett av svært få land som tilbød gratis universitetsutdanning til alle uansett nasjonalitet. Dette tok slutt i år, da Stortinget vedtok at studenter fra land utenfor EØS og Sveits må betale studieavgift i Norge. Noen studenter må nå betale opptil 500,000 kroner i året mens deres studiekamerater ikke trenger å betale noe som helst.

Tidligere forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe forsvarte vedtaket ved å si at det er “ingen andre europeiske land som ikke krever betaling av studenter fra utenfor EU, ut over noen tyske delstater. Det er ingen grunn til at det skal være annerledes i Norge”. Prioritering i statsbudsjettet har også blitt dratt fram som begrunnelse, spesielt av Borten Moes etterfølger Sandra Borch.

Hva har skjedd?

Vedtaket har allerede hatt store konsekvenser. Universiteter i hele Norge rapporterer en kraftig nedgang i internasjonale studenter, og mener studieavgiften direkte er årsaken. UiO har mottatt e-poster fra studenter som må trekke seg fra studiene fordi de ikke har råd til skolepengene. Nasjonalt ser vi en nedgang i studenter fra utenfor EØS og Sveits på nesten 80%. På ett år.

Dette er kritisk, ikke bare for de studentene det gjelder, men også for norske studenter som mister viktige internasjonale perspektiver og erfaringer i programmene sine. Arnhild Leer-Helgesen, førsteamanuensis i Global Development Studies ved UiA, mener “innføringen av studieavgiften vil gjøre at hele fagmiljøet taper kunnskap”, og rapporterer at de må “tenke helt nytt”, fordi programmet originalt er laget for en internasjonal studentgruppe.

Hva er mulighetene videre?

Etter konsekvensene til regjeringens vedtak virker det innlysende at noe må endres. Det er i bunn og grunn to muligheter.

Den første er en reversering av vedtaket som kom fra Stortinget i mars. Mange mener at universitetsutdanning bør være gratis i Norge som et gode for verdenssamfunnet, og at vi har mulighet til å tilby utdanning til alle på lik linje. Vi kan stille spørsmålet om hvorfor vi nå måtte kutte dette tilbudet etter så mange problemfrie år. Sandra Borch og Regjeringen mener likevel at studieavgiften er en god ide, som bringer oss til den andre muligheten.

Borch har selv sagt at hun ønsker å bygge en stipendordning for studenter fra land utenfor EØS og Sveits. Hun planlegger å tilby 200 stipendplasser. Denne ideen – en ordning hvor ressursene mer effektivt treffer studenter som faktisk trenger den økonomisk støtten – kan virke både logisk og økonomisk ansvarlig. Likevel er ikke 200 plasser i nærheten av nok når bare UiO rapporterer å trenge over 300 internasjonale studenter for å gjøre opp for budsjettskuttene som kom med studieavgift-vedtaket.

Hva kan AUF gjøre?

Jeg håper AUF fortsetter å ta kampen for mangfoldige norske universiteter. Vi må kjempe for flere internasjonale studenter på universitetene våre, både som et gode for studentene selv, og for norske studenter som får en bedre utdanning som resultat.

AUF i Oslo vedtok tidligere i år en uttalelse som inkluderer et ønske om å fjerne studieavgiften til ikke EØS-studenter i sin helhet, med håp om at Norge igjen kan være en pioner i internasjonalt universitetssamarbeid. Spørsmålet gjenstår om vi som nasjonal organisasjon heller ønsker å støtte en velutviklet og omfattende stipendordning.

I en tid hvor verden trenger mer internasjonalt samarbeid, gode utdanningsmuligheter og bidrag til å synke forskjeller, velger Norge å fjerne en ordning som gjør alle tre på en gang. Jeg håper derfor AUF kan fortsette å kjempe for mangfoldige og globale universiteter. Dette er en viktig kamp å ta.