Tenn lys, for dem som kjemper for frihet og for rett.

I dag tenner jeg det fjerde og siste lyset for våre venner i Palestina, Vest-Sahara og Swaziland. Jeg tenner det for kvinnene i Polen, de skeive i Ungarn og muslimene i Kina. For barna som bor i flyktningleirene i Al-Hol, Moria og Cox’s Bazar. Det siste lyset tenner jeg for alle de menneskene rundt om i hele verden som lever i ufrihet og urett.

Er det en ting vi kan lære av 2020 så er det at vi trenger mer internasjonalt samarbeid, ikke mindre. Når alle land tenker kun på seg selv og sine egne utfordringer, er det de mest sårbare av oss som får svi. Høyrepopulistiske regimer rundt om i hele verden har konkurrert om å bryte flest menneskerettigheter, og koronapandemien har gitt dem rom for å gjøre det. Israel har intensivert sin aggressive okkupasjonspolitikk. Marokko har brutt fredsavtalen med saharawiene i Vest-Sahara. Polen kjemper kampen mot kvinners grunnleggende rettigheter til å bestemme over seg selv, sin egen kropp og framtid. Flyktninghjelpen kan dokumentere svart på hvitt at de siste månedene under pandemien har ført til en markant økning i menneskerettighetsbrudd, kjønnsbasert vold, menneskehandel, barnebruder og rekruttering av barnesoldater. Dette bør bekymre oss alle.

Her i Norge argumenterer regjeringen med at vi ikke kan hente inn flyktninger på grunn av smitterisiko, men har tydeligvis ingen problem med å sende ut 18årige Mustafa Hassan til det landet i Midtøsten med mest koronasmitte. Et land han for så vidt ikke kjenner til etter å ha bodd i Norge siden han var 6 år gammel. Tror regjeringa at vi har glemt at Norge har blitt dømt i EU-domstolen for inhuman behandling av asylbarn flere ganger? Tror regjeringa at vi vender ryggen til bare fordi de gjør det? De lar barna få leve i håpet om en framtid. De utsetter asylsakene for at barna skal bli eldre, uten å ta hensyn hva det gjør med enkeltmennesker å leve i midlertidighet, usikkerhet og utrygghet i så mange år. Arvesynden lever i beste velgående i den brutale asylpolitikken Norge fører. Tross alt, regjeringen mener at asylbarn ikke er norske barn. Da kan de jo behandle dem så smålig som de bare vil, og komme unna med det. Ingen hadde akseptert at norske barn ble behandlet på den måten, og nettopp derfor skaper Mustafa-saken hodebry for regjeringen. Mustafa er enda et ansikt på den inhumane politikken som regjeringen fører, men han kan bli den siste.

I dag er over 80 millioner mennesker på flukt fra alt de kjenner, alt de eier og alt de har kjær. Halvparten av disse er barn. En hel generasjon vokser opp uten å kjenne til en annen hverdag enn krig, konflikt og ufrihet. Uten å kjenne til hvordan en barndom faktisk skal leves. I Palestina blir barn skutt av israelsk militære mens de spiller fotball. I Moria blir barn voldtatt. I Uganda blir barn brukt som dødelige våpen. Dette skjer samtidig som vi synger at vi skal tenne lys for de som kjemper for frihet og for rett. Dette skjer samtidig som vi venter på at julefreden skal senke seg. Samtidig som vi pynter juletreet, åpner julegavene og venter på ribbesvora skal bli ordentlig crispy. Av og til må vi realitetsorienteres: Flyktningkrisa er en ekte krise, selv om det ikke er vi som er rammet. Det er en krise for alle de som er på flukt. De som går glipp av skolegang. De som før hadde lite, men som nå har mistet alt. De som ser resten av verden snu ryggen til, bygge piggtrådgjerder og velge politikere og partier som gjør alt de kan for ikke å hjelpe mennesker i nød.

I Norge vil de samme politikerne tenne det fjerde lyset samtidig som de ignorerer at en 3-åring ble voldtatt i Moria. Enda et bilde på brutaliteten som finnes på vårt eget kontinent. Enda et bilde på enkeltskjebnene som lider fordi vi valgte inhumanitet da vi gikk til stemmeurnene og krysset fingrene for litt mindre skatt, litt mindre bompenger og litt mer kontantstøtte. Norges inhumane asylpolitikk er en villet politikk. En skulle tro at bildene av Moria hadde vekket noe i politikerne våre. Først brydde de seg ikke om at det bodde 11 personer i firemannstelt, de brydde seg ikke om at de ikke hadde rent vann, nok medisiner, ordentlige toalettfasiliteter. Så brydde de seg ikke da dødsbrannen herjet og alt som var igjen var teltplugger og bærevegger. De brydde seg ikke om at fascister prøvde å holde igjen flyktningene, fordi de heller ville se dem brenne ihjel. Og de bryr seg heller ikke nå. Fordi hadde de brydd seg hadde de ikke smykket seg med at de bare skulle hente 50 barn. De hadde faktisk kvinnet seg opp, og tatt ekstraordinære valg i et ekstraordinært tilfelle. Likevel, samtidig som vi tenner det fjerde lyset må vi minne oss selv på at barna fra Moria fremdeles ikke har blitt hentet til Norge. Deres frihet og rettigheter kan vente. Vi har tross alt det travelt med å sende ut barn til land de ikke har tilknytning til.

Kjære AUFere. Aldri aksepter når noen forteller at vi ikke kan endre systemet på grunn av enkeltsaker eller i ekstraordinære tilfeller. Det argumentet brukes slavisk bare i asylpolitikken. Det er enkeltpersoner som lider når systemet er urettferdig og feil. Norsk asylpolitikk har vist at det ikke er en person i ny og ne som blir straffet hardt. Tvert i mot. Det er nærmest blitt normalen. Norge burde ha endret sin praksis med å returnere barn til land de har lite tilknytning til sporensstraks etter at vi ble dømt i EU-domstolen. Mustafa og 30 andre barn som lider samme skjebne som Mustafa er beviset på at vi ikke har endret systemet. At vi ikke tar hensyn til barns beste i asylpolitikken. At vi lar noen barn i landet vårt bli straffet for feil gjort av andre enn dem selv. At vi lar dem få leve, gå på skole og vokse opp i utrygghet, usikkerhet og uforutsigbarhet side om side med barn som lever den barndommen alle barn fortjener å leve. Kjære AUFere. Tenn det fjerde lyset, gled deg til jul, men aldri glem å kjempe for frihet og for rett – for alle barn og mennesker som fremdeles lever i ufrihet og urett.