Sentralstyret tar feil om pliktår

Er deler av sentralstyret og Stavanger AP på tverrpolitisk bærtur med Rødt? I årets likestillings- og inkluderingsprogram foreslås et obligatorisk ‘pliktår’ for unge, med argumentet at samfunnslimet som har holdt Norge sammen, brytes ned av individualismen. Den eneste løsningen, hevdes det, er å tvinge unge til et pliktår – i helsevesenet og forsvaret, vel å merke.

Dagens unge har blitt systematisk overkjørt de siste 40 årene. Foreldregenerasjonen opplevde økonomisk vekst og trygghet, mens vi står overfor en fremtid preget av kriser. Vi arver klimakrise, boligkrise, eldrebølge, økende ulikhet og en demokratisk verden i tilbakegang. Samtidig lever vi i en stadig mer utrygg verden, der enkeltmennesket står svakere enn før. Den manglende tilstedeværelsen av politiske løsninger, kombinert med en ekstrem bølge av individualisme, har svekket unges tillit til fellesskapet og politiske institusjoner.
AUF sitt svar på dette? Tving unge inn i hjemmetjenesten for å gå tur med eldre og vaske gulv. Som om dette vil gjenoppbygge tilliten til fellesskapet. Det er absurd å tro at tvang og arbeidsoppgaver uten faglig mening vil gi unge en følelse av fellesskap eller løse de utfordringene vi står overfor.

Perspektivmeldingen er klinkende klar: Det er allerede manko på arbeidskraft i store deler av norsk næringsliv. Hvis vi skal møte de utfordringene vi står foran, trenger vi alle tilgjengelige hender og hoder inn i arbeidslivet raskt, ikke et pliktår som utsetter denne prosessen. I helse- og omsorgssektoren er det ikke tilfeldig arbeidskraft som trengs, men fagfolk med spesialisert kompetanse – kokker, renholdere, helsefagarbeidere og sykepleiere. Å sende unge uten fagkunnskap inn i sektoren for å utføre lavstatusoppgaver løser ingenting.
Vi husker debatten om au pair-ordningen, hvor store deler av arbeiderbevegelsen kalte det ‘vestkantslaveri’. Nå virker det som om det er der de henter inspirasjonen sin: et system der unge mennesker tvinges til å utføre dårlig betalt arbeid for å føle ‘fellesskap’.

For unge må arbeid oppleves som meningsfullt og gi en følelse av mestring og utvikling. Å tvinge ungdom til å vaske gulv og re opp senger løser ikke problemene de står overfor. Tvert imot vil det skape ytterligere avstand til et fellesskap som ikke gir dem reelle muligheter.
I møte med krefter som splitter oss, kan svaret aldri være tvang. Det sosialdemokratiske prosjektet må handle om å gi unge løsninger på de virkelige problemene de opplever – barnefattigdom, utenforskap, klimakrise. Det er først når unge ser at fellesskapet gir svar på disse utfordringene, at tilliten kan gjenoppbygges. For vi er avhengige av fellesskapet – men det må være et fellesskap som lytter, ikke tvinger.»