Reisebrev fra Vest Sahara

På starten av 90-tallet kom min far til Norge som flyktning. Med cirka 90 dollar i lommene, et par grå bukser kjøpt av italienske koloniherrer på et bruktmarked i Mogadishu, men med en drøm om å bli ferdigutdannet landet han på Fornebu.

På samme tidspunkt skulle det det være en folkeavstemning for hvorvidt det sahrawiske folk skulle få et eget land. De skulle endelig bli selvstendige og skape sin fremtid. De skulle legge bak seg år med elendighet. De skulle oppleve frihet.

Hva har pappas reise på starten av 90-tallet å gjøre et land som lå 9 950 km unna? På samme tidspunkt som min far la fatt på en lang reise fra Somalia til mottaket i Nord-Norge så hadde det saharawiske folk allerede vært flyktninger i over 16 år.

På tidspunktet pappas Somalia ble selvstendige og fikk kastet ut franskmenn, italienere og briter fra perlen ved Indiahavet så ble landet okkupert på ny av sine afrikanske naboland. På tidspunktet pappa fikk meg så var flertallet av den somaliske og saharawiske befolkningen på flukt.

Som sønn av to flyktninger så vil jeg aldri forstå hva det innebærer å være på være på flukt fra hva du kaller ditt nært og kjært. Når jeg hører min pappa og det saharawiske folk snakke om det å rømme fra krig så føler jeg på håpløshet.

Det største spørsmålet mange flyktninger stiller seg er når man kan reise hjem. Når kan hele familien samles? Når kan man ta tilbake til hverdagen? Når kan normaliteten igjen bli det normale?

Til slutt så er du ikke lenger flyktning. Flukten fra brutaliteten til enkeltmennesker blir til slutt normaliteten. De har helt siden krigen og konflikten hatt skjebnen imot seg.

Du er ikke lenger på rømmen fra det grusomme, men det er til slutt blitt en del av deg og ditt DNA. Du kan ikke lenger se frem til å returnere. Du blir avhengig av å bruke nostalgien, minnene og den fjerne drømmen til å møte frykten, traumene og sorgen som du hver dag må leve med. En iboende frykt og sorg som på våre språk ikke har et ord.

Vi alle vil hjem. Pappa vil hjem. Saharawiene vil hjem. Jeg vil hjem.

For menneskene jeg møtte i Vest Sahara er det ikke elendighet, sult og fattigdom som opprører dem mest. For de er nødt til å få hjulene til å gå rundt fra dag til dag. Akkurat som oss. Eneste forskjellen er at de fikk utdelt det verste utgangspunktet fra start. Dette innebærer så mye stress. At fra månedlig vannforsyning fra FN, mate geitene, planlegge for regn, til å samle penger til dattera eller sønnens bryllup.

Det som opprører de saharawiske flyktningene er det at vi som ignorant europeere operer med en dobbeltmoral hvor vi ikke støtter internasjonal rett konsekvent.

Vi i Europa velger å forsvare folkeretten når det passer oss. Internasjonal rett må håndheves.

Vi kan ikke ha et blindt øye til urettferdighet, kolonialisme og anneksjon bare fordi statslederen er litt brun og heter Kong Mohammed VI og ikke Putin. Den norske regjeringen fordømmer den ene, men ikke den andre.