Norske domstoler må tro våre kvinner
Temaet rundt voldtekt og rettssystemets håndtering av slike saker har blitt belyst i lys av frifinnelsen av tre menn fra Bergen i gruppevoldtektssaken. Debatten som har fulgt på sosiale medier har vært opphetet. Og det er med god grunn.
Altfor mange jenter og kvinner i Norge blir utsatt for én eller flere voldtekter i løpet av livet. Én av fem kvinner i Norge rapporterer å ha blitt voldtatt minst én gang i livet. 16 prosent av jenter mellom 16 og 19 år sier de har vært utsatt for voldtekt.
De fleste som utsettes for voldtekt, oppsøker ikke helsehjelp. De færreste voldtekter anmeldes, og av disse er det svært få som ender med domfellelse. Spørsmålet blir hvordan man forebygger voldtekt.
Jeg tror mye ligger i å sikre gode støttetjenester for utsatte, effektiv etterforskning i voldtektssaker, informering av hele befolkningen om seksuell vold, de skadevirkningene den medfører og hvilke verktøy som finnes for å forebygge volden.
Ofte hører vi fra høyresiden at lange straffer er svaret. Det virker som det mest realistiske og logiske tiltaket. Likevel, å øke straffene kan faktisk gjøre det vanskeligere å dømme folk. Dette fordi straffen i seg selv kan bli et viktig moment i vurderingen av skyld. Når straffene blir svært strenge, kan det føre til at rettssystemet blir mer tilbøyelig til å frikjenne, av frykt for å ilegge for harde straffer. Med andre ord, det vi egentlig ønsker å oppnå, kan ha motsatt effekt.
Men akkurat nå tror jeg det viktigste er å innføre en klar og tydelig samtykkelov.
Norge bør følge i fotsporene til våre naboer og lovfeste prinsippet om at bare “ja» betyr «ja». I våre nordiske naboland, som Danmark, Sverige og Finland, er voldtekt definert som å ha seksuell omgang uten samtykke. Hva gjør Norge til et unntak i et så viktig spørsmål?
Sex skal være basert på et tydelig samtykke og alltid være frivillig. Dette vil ikke bare styrke rettssikkerheten for de som utsettes for voldtekt, men det vil også sende et klart signal om at Norge tar denne problematikken på alvor. Det er på tide å sette standarden for hva akseptabel oppførsel er når det gjelder seksuell omgang.
Ordlyden i forslag om ny samtykkelov skiller seg fra ordlyden i bestemmelsene som er innført i Sverige og Danmark. I den svenske loven er spørsmålet om den andre deltar frivillig, mens det i den danske loven er spørsmål om den andre parten har samtykke.
Selv om forslaget om å lovfeste prinsippet om samtykke i norsk lov er et skritt i riktig retning, er det viktig å erkjenne at det ikke nødvendigvis er tilstrekkelig for å adressere alle nyansene i voldtektssaker. Å basere samtykke utelukkende på uttrykte ord eller handlinger kan være problematisk av flere grunner.
Det kan være situasjoner der offeret ikke er i stand til å gi klare verbale eller fysiske signaler, for eksempel på grunn av sjokk, frykt eller rus. Dette kan skape et grått område hvor det blir vanskelig å fastslå om samtykke faktisk ble gitt.
På bakgrunn av dette er det viktig at lovgivningen også tar hensyn til begrepet samtykke på en mer helhetlig måte, som inkluderer en forståelse av frivillighet og respekt for den andres autonomi. Dette krever et bedre rammeverk som tar hensyn til de komplekse dynamikkene som er involvert i voldtektssaker.
Den debatten er mer relevant nå enn noesinne.