Når friheten blir en ufrihet

Dersom ofrene hadde hatt jødisk bakgrunn og de skyldige en tysk opprinnelse ville demonstrasjonene i Bergen sentrum blitt eliminert og synliggjort som direkte farlig og truende for norsk mangfold. Dessverre blir den samme hatretorikken og betingelsesløse rasismen møtt med fullstendig åpenhet idet en antimuslimsk organisasjon foretar plassen. Dette fordi de ikke er betinget en historie eller stigma som kan nøytralisere ytringsfrihetens grenser. Grensen som, etter denne begivenheten, virker å kunne eksistere på bekostning av både likeverdighet og medmenneskelighet. 

Svært mange har engasjert seg og gitt uttrykk for sin mening om dette oppkastet av en politisk demonstrasjon, og store andeler av disse påpeker ytringsfrihetens fundamentale betydning i en slik sammenheng. Å uttrykke og ha forskjellige meninger er avgjørende for at samfunnet skal kunne fungere. Likevel glemmer disse beundrerne av ytringsfriheten hvordan denne friheten også forankrer retten til å være og identifisere seg slik man vil, og hvordan den på rettmessig og bokstavelig måte da også forsvarer friheten til å være muslim. Nettopp det disse SIAN-demonstrantene taler mot.

For mange var 22.juli en oppvekker som slo ring rundt de viktige og sentrale verdiene som holder samfunnet stående.

Verdier som mangfold, omsorg og ikke minst kjærlighet ble forstått som grunnleggende for at samfunnet skal bistå. Da var det ikke lenger bare uskyldige ytringer og ord, men en grunnløs oppsamling av hat og uvitenhet som fikk slå rot i et fellesskap som aldri hadde kjent denne smerten tidligere. Hvorfor har vi ikke lært av denne hendelsen? Hvorfor er vi redde for å si ifra når ting er ugreit? At rasistiske og fordomsfulle mennesker også i dag får fritt spillerom til å spre sitt hat beviser hvordan ytringsfrihetens grenseløshet legitimerer diskriminering og rasisme, som vi ellers ville holdt avstand til.

Derfor er regler og sanksjoner betydningsfullt for samfunnets opprettholdelse. Vi har et moralsk og sosialt ansvar for å etablere trygghet og forutsigbarhet for alle samfunnsborgere.

Dersom friheten til å ytre går på bekostning av noen andres frihet til å være, er ikke ytringsfriheten lenger legitim.

En rettferdiggjøring av ytringsfriheten i en sak som denne kan bidra til å konstruere idéer om den som grenseløs, og da kan denne såkalte friheten bli til en ufrihet. Noe vi ikke kan akseptere.

Vi kan derfor spørre oss selv: Hadde vi latt en nazistisk virksomhet få mobilisere og demonstrere på norske gater i dag? Hadde vi rettferdiggjort jødehatet med ytringsfriheten? Dersom svaret er nei, ser jeg ikke logikken eller rasjonaliteten i å akseptere SIANS ”fredelige” opptøyer i dette tilfellet heller.

Det er når friheten til å ytre blir å være uten grenser at denne friheten utvikler seg til en ufrihet.