Mind the gap

Sitatet stammer fra Richard Wilkinson, en forsker som studerer konsekvenser av ulikhet. Med dette mente Wilkinson at mulighetene er flest i samfunn med lav økonomisk ulikhet.  Sjansen for å avansere fra den samfunnsklassen du er født inn i er vesentlig større i de skandinaviske landene, sammenlignet med f.eks. USA.

Dessverre begynner flytteklare amerikanere å få dårlig tid, for også i Skandinavia vokser den økonomiske ulikheten.

Økonomisk likhet innbærer at makt og muligheter er noenlunde jevnt fordelt innad i et samfunn. Særlig for sosialdemokrater bør det derfor være med skrekk vi nå ser en fordeling som går i helt feil retning. Konsekvensene av at rikdom konsentreres på få hender er langt større enn at noen av oss blir mye rikere enn resten.

Barnedødelighet, alkoholmisbruk og selvmord er alle faktorer som øker når ulikheten blir større. Faktisk er det sånn at andelen av befolkningen med psykiske problemer er tre ganger høyere i land med relativt mer ulikhet enn resten. Lignende tall finner vi også for vold og fengselsdommer. I tillegg har ulikhet enorm effekt på skoleprestasjoner, integrering og det generelle tillitsnivået i samfunnet, for å nevne noe.

Den sosiale mobiliteten svekkes i takt med at økonomisk ulikhet øker. I realiteten betyr dette at livet ditt i større og større grad avhenger av hvordan livene til foreldrene dine har vært. Dette legger store begrensninger på hvilke reelle valgmuligheter hver enkelt av oss har, og det svekker friheten til alle oss som ikke er født inn i eliten.

Arv er kanskje den synligste faktoren som driver denne utviklingen.

Hvis vi tenker oss at alle ved livets start står side om side på startstreken vil det å arve store formuer gjøre at de heldige få får starte 200 meter foran oss andre. Opp igjennom oppveksten vil denne avstanden bare øke. Innen de fleste av oss står med den første boligkontrakten i hånda, nedsyltet i gjeld. Vil arvingene være så langt foran at vi ikke lenger ser dem. Det som for de heldige få er vidåpne porter vil i mange sammenhenger være stengte dører for oss som kommer etter, fordi makt og muligheter ikke lenger er så jevnt fordelt.

Å gi skattefritak for den enorme fordelen som arv er vil være å påføre majoriteten av oss en ulempe. For de med minst vil det være et handikap de aldri fullt ut kan kompensere for.

Å kutte skattlegging av arv er med andre ord som å gi de rikeste båtene en motor, kombinert med å ta fra resten av oss årene.

Skatt på arv løser ikke alene den kommende ulikhetskrisa, men det er et tiltak som monner.

Økende forskjeller bygger et samfunn hvor hvilken utdanning du tar, hvilke sykdommer du får og hvor lenge du lever bestemmes av hvor mye penger du har på konto. Det koster å gjøre noe med denne skremmende utviklingen. Det koster politisk, det koster i budsjett og kanskje koster det i valg, men hvordan har vi råd til å la være?