Langt borte, men nesten hjemme

Det betyr «makt til folket» og blir sagt for å ikke ødelegge stemningen når det er tid for å slutte med dans og sang.

I oktober 2017 var vi en liten gjeng fra AUF som er samlet med våre kamerater fra Swaziland for en uke med seminar i Sør-Afrika. Disse prosjektreisene er en lang tradisjon i den sosialdemokratiske bevegelsen. Stemningen kan sammenlignes med et landsmøte, med den forskjellen at sangene er enda høyere og vi danser både før og etter innledningene. Vifta står på for fullt mens vi sammen lærer mer om lederskap, informasjonsarbeid og hvordan drive en sikker organisasjon. Det blir tydelig allerede de første dagene at har mye til felles, men at det også finnes store forskjeller mellom våre to organisasjoner.

Swaziland er Afrikas siste absolutte monarki. Fem år etter at Swaziland fikk uavhengigheten sin fra Storbritannia i 1968 har en konge med absolutt makt styrt landet. Først Kong Sobhuza, etterfulgt av sin sønn, Kong Mswati, i 1986. I 1973 bannlyste kongen alle politiske partier. De har siden vært ulovlige frem til den dag i dag. De som organisere seg for å si hva de mener er derfor etter loven «terrororganisasjoner». Hadde vi arrangert et medlemsmøte for AUFere i Swaziland ville det blitt sett på som en samling for terrorister.

Kongen styrer 60% av landets økonomi. Han kan når som helst kreve et landområde som sitt. Har kongen et problem med deg – eller han trenger det til et av sine ekstravagante prosjekt han er blitt kjent for – kan han med et fingerknips ta det fra deg. Samtidig lever 60% av befolkningen i absolutt fattigdom. Swaziland det landet i verden med størst ulikhet.

Utdanning er en av de beste måtene å bekjempe ulikheter i samfunnet. I et land hvor det er interessene til kongen som står i sentrum, er det kun et knippe med unge som får tilgang til utdanning. Det er et stort problem når kongen har kontroll over alle utdanningsinstitusjoner i landet. Dette begrenser friheten til å tenke nytt og fornuftig, men ikke minst ytringsfriheten. Dette er utfordringer studentene i Swaziland selv peker på.

Vi hadde mange god diskusjoner og samtaler. Både før, under og etter innledningene. Et av de temaene som skapte mest diskusjon var feminisme. Før innledningen snakket jeg med noen av jentene. Vi snakket om hvordan vi jenter hele tiden må passe inn i samfunnets idé om hva som er pent og hvordan vi som jenter hele tiden «skal» være passive til alt rundt oss. Når vi senere hadde en innledning om feminisme var diskusjonen overraskende lik den vi har i AUF. De fleste synspunktene som kom frem på forrige landsmøte når vi vedtok at AUF er en feministisk organisasjon, ble fremmet. Det var de som mente at feminisme er en dårlig ide, de som mente at vi ikke trenger å kalle oss feminister for å jobbe for likestilling, og de som mente det er en selvfølge at vi er feminister alle som en. Til slutt ble de fleste av oss enige om at feminisme er en viktig del av sosialdemokratiet.

Vi diskuterte også hva de store utfordringene for fremtiden blir, og hvordan vi kan jobbe sammen for å nå målene våre. Det som gjentok seg var klimakrisen. Klimaendringene er et stort problem i Swaziland. Mange bønder får ikke høstet marka si når tørkeperioden varer lengre enn den skal og regnet ikke kommer når det tidligere har kommet. Som oljenasjon må Norge ta ansvar for å kutte klimagassutslippene i verden. FN jobber mye med dette, men det oppleves nok ikke slik for de som rammes hardest. Den ene personen på min gruppe sa at FN burde få mindre makt. Vetoretten gjør at FN oppfattes mer som et diktatur enn en demokratisk organisasjon. Enten man er enig eller ikke er det en av de meste interessante og oppsiktsvekkende utsagnene jeg tok med med fra seminaret. Vi dømmer verden ut fra helt ulike utgangspunkt.

Et av de store spørsmålene man stiller seg er om dette noen gang vil ta slutt. Kan Swaziland bli et demokratisk land? Det er forskjellige meninger om dette. Det som er klart er at studentene, de unge, spiller en viktig rolle.

Til nå har det vært liten lyst og bevissthet rundt det å sette søkelys på situasjonen i Swaziland. Det er ikke tilfeldig at det er vi i AUF som løfter saker som denne. Det er vi unge som er løsningen.