La oss snakke om Kina!

Mennesker samles i interneringsleirer og tortureres under dekke av omskolering, alt med målet om en kulturell utrensking av en folkegruppe.

Dette kunne fort ha vært et utdrag fra de mørkeste kapitlene i historieboken vår, men det er også dagens virkelighetsbeskrivelse for millioner av mennesker, blant annet uighurene i Kina. Samtlige menneskerettighetsorganisasjoner har i lang tid fortalt om hvordan de kinesiske myndighetene driver systematisk undertrykking av landets uigurske minoritet og internerer de tilsynelatende fritt for menneskelige hensyn. Likevel har Norges debatt om forholdet vårt til Kina vært dominert av økonomiske hensyn og prioriteringer, med spørsmålet om menneskerettigheter heller som et slags formelt tilskudd, bare for å ha nevnt det.

Dette er ikke et nytt fenomen verken fra Kina sin side eller fra vår side. Under den kulturelle revolusjonen ledet av Mao Zedong på 70-tallet ble over 100 millioner mennesker skadet som et resultat av myndighetenes ønske om å fjerne all opposisjon eller kultur som ikke var ansett til å passe inn i den allmektige, suverene, kommunistiske staten. Det var derimot lite respons på dette fra resten av verden, for USA var det bare relevant å diskutere menneskerettigheter hos landene de hadde aktive samarbeid med.

Kina er, likt som da, langt unna og har blitt en stor økonomisk makt – men det kan ikke frita dem fra kravet om at menneskerettigheter skal følges. Det er en urett vi i så fall tåler altfor godt. Overvåkning, sensurering, henrettelser, vilkårlig fengsling og tortur er hverdagen til millioner av mennesker i Kina og det skjer imens vi ser på. Dette er ikke bare en trussel for kineserne, men den påfølgende likegyldigheten vi som omverden har møtt det med, har også potensiale for å bli en trussel mot menneskerettigheters relevans i resten av verden.

Det er Kinas mål å erstatte FNs arbeid for å kritisere og stoppe menneskerettighetsbrudd med et system av samarbeid mellom stater «til gjensidig nytte»

uten kritikk og uten at stemmer til menneskerettighetsforkjempere og uavhengige organisasjoner skal bli hørt. Dette må vi tydelig vise avstand og motstand til.

Vår solidaritet skal ikke kjenne noen landegrenser og da må vi også snakke om Kina. Hva kan vi gjøre for å for å forhindre at mennesker blir internert på grunn av hvor de kommer fra? Hva kan vi gjøre for å sikre at de menneskelige verdiene settes foran økonomisk og materiell velstand?