Konkurransebasert opptak

Det er mye Høyreregjeringa gjør som er frekt, kortsiktig, og som bare belønner en liten interessegruppe i samfunnet. Det er ikke nytt at Høyre prioriterer de med flest ressurser over folk flest; de kaster skattekutt etter de rike, mens de kaster kommuner i ubegripelig store politidistrikt. De skjærer over støtten til folk med multihandikap, og svekker domstolene, mens de fortsetter å finansiere bortkastet oljeleting. Den økende mangelen på medisin i norsk helsesektor møtes med et lett trekk på skuldrene fra øverste hold, mens sjefslønningene hopper. 

Så, i typisk Høyrestil, kaster de seg over nærskoleprinsippet. 

Blindet av en ideologi som sier at konkurranse vil fremme de beste resultatene, skyr de ingen midler i å tilfredsstille dem som allerede har mest i samfunnet; de som har ressursene til å møte skolehverdagen, og de som har foreldre med høy utdanning. Dette vil selvsagt føre til økt sentralisering i et Norge hvor ⅔ av alle nye jobber dukker opp i Oslo/Akershus, men den virkelig brutale delen av virkeligheten er markedsføringen til regjeringen.

For, de selger den tvungne avviklingen av nærskoleprinsippet under tittelen “fritt skolevalg”. 

De lover personer som har opplevd å ikke mestre skolehverdagen, at om de bare byttet skole ville alt blitt bedre. De lover de som allerede ligger nederst på en meningsløs karakterskala friheten til å velge bort skolen de føler har sviktet dem. 

Virkeligheten vil selvsagt være en annen. 

La oss ta utgangspunkt i min egen nærskole. På Røros VGS er det, hvert år, en større mengde plasser enn det er mennesker i kullet som skal gå der. Dette gjør man fordi at man skal garantere enhver person født i nærskoledistriktet en verdig utdanning, samtidig som linjetilbudet skal være bra.t. På denne måten får skolen, finansiert for hver åpne plass, et godt skoletilbud for alle som søker.

Men, etterhvert som en liten prosentandel trekkes mot byen vil mengden åpne plasser som skolen har råd til å ha synke, fordi mengden elever som går der synker. Dette gjør at man eventuelt vil nå et punkt hvor skolen må begynne å si nei til helt gyldige og legitime søknader.

Dette gjør at den første som får nei fra skolen også er den som i størst grad ikke mestrer skolen; den som i størst grad trenger tryggheten det er å bo nære hjemme. Resultatet blir at den personen som allerede har en tung klump i magen når skoleåret starter, er den personen som blir tvunget på hybel i en fremmed kommune: helt uten familie, venner og med et bostipend som sjeldent dekker leien.

Regjeringen innfører terskel etter terskel, i form av fraværsgrense og kutt i stipendordninger. Regjeringen er så veldig overrasket når psykiske problemer blir vanligere blant ungdom. Regjeringen snakker høyt og seriøst om hvor viktig det er å forhindre selvmord, men har ingen problemer med å dytte elever som sliter inn i situasjoner hvor de er isolerte, økonomisk sårbare, og i konstant kamp med en helt arbitrær tiprosentsgrense. 

Det er ikke frihet.