Kjære nye AUFer

Du, som er arbeiderbevegelsens nyeste steg. Vervet på en skole, eller kanskje allerede så engasjert at du fant oss på egen hånd. 

Jeg er ikke så heftig gammel selv, men gjennom min tid innad i AUF har jeg fått en rekke inntrykk. Jeg har møtt mennesker som var på Utøya under 22. juli, og jeg har sett bilder av ofrenes ansikter. Jeg har sett snublesteinene i Oslo, som bærer navnene til jøder som ble revet ut av egne hjem for bare noen tiår siden. 

Ungdommer, barn, eldre og alt derimellom; nådeløst drept fordi det eksisterte et hat som kyniske høyrepopulister matet til det endelig tok liv.

Jeg kjenner det river i hjertet når jeg tenker på frykten disse menneskene måtte ha følt i sine siste minutter og timer; mennesker som aldri fikk lov til å sette sitt preg på sin gate, som aldri fikk lov til å spørre ut den de likte, og personer som ble frastjålet hvert minutt av sin fremtid. 

Jeg klarer ikke beskrive det som noe annet enn utilgivelig urettferdig, for det føles så meningsløst. 

Samtidig, så er det nettopp der du, nye AUFer, kommer inn. For, det har alltid vært arbeiderbevegelsens forståelse at alle liv er uvurderlige, og at alle fortjener retten til et verdig og godt liv. Et samfunn som ivaretar dette målet er et kollektivt verk det har tatt flere tiår å bygge opp. Vi er ikke i mål, men vi har tatt store steg. 

Vi tar store steg akkurat nå.

Jeg vet ikke hva som vil være det neste store steget, men jeg kan bare anta at du, den nye AUFeren som leser akkurat dagens versjon av Praksis, vil være med på å ta det. Antageligvis vil du gjøre det sammen med mennesker jeg ser høyt opp til, og sammen med meg. Sammen med de godt over 14.000 AUF’erne i Norge. 

Med disse 14.000 regner jeg nesten med at du vil oppleve turer og historier du holder tett på senere i livet. Om det er det fem dager lange eventyret kalt sommerleiren på Utøya, eller om det er den like lange dokøa på landsmøtet er ikke så viktig. Poenget er at du vil finne enorme gleder, opplevelser og inntrykk i vår organisasjon, du vil få kamerater du ikke finner andre steder, og dere vil forme politikk som sikkert vil karakteriseres som “det forrige store steget i arbeiderbevegelsen”.

Så, mens du tar disse store stegene og får venner for livet, i lokallaget eller på Utøya, så ber jeg deg om ikke å glemme: Mange mennesker har lidd for at vi skulle komme dit vi er i dag, og jeg mener det er vår plikt å eie historiene deres fordi vi skal aldri slutte å lindre lidelse.