Til deg som er lei av å markere rettighetsdagene

Til deg som lurer på hvorfor vi i år igjen måtte markere arbeidernes dag,

1.Mai – den internasjanle kampdagen for arbeidere er en av de viktigste dagene i året for arbeidere over hele verden. Dagen markerer kampen for arbeidernes rettigheter og verdighet, og minner oss om historien til arbeiderbevegelsen. Den moderne arbeiderbevegelsen ble grunnlagt på midten av 1800-tallet, da arbeidere kjempet for å få bedre arbeidsvilkår og rettigheter. De organiserte seg og protesterte mot de dårlige arbeidsforholdene og lav lønn. Den første 1. mai-markeringen fant sted i 1890, da arbeidere verden over gikk ut i gatene og protesterte for sine rettigheter.

Siden den gang har 1. Mai blitt en symbolsk dag for arbeidernes kamp for rettferdighet og verdighet. Dagen markeres fortsatt over hele verden, og arbeidere bruker dagen til å demonstrere, streike og protestere mot urettferdighet og ulikhet. Samtidig er den viktig fordi den minner oss om viktigheten av arbeidernes rettigheter. Selv i dag er det fortsatt mange som kjemper for bedre arbeidsvilkår, høyere lønn og tryggere arbeidsplasser. Dagen minner oss om at arbeid er en grunnleggende rettighet, og at alle arbeidere fortjener å ha gode arbeidsforhold og verdige lønninger.

Spesielt i den tiden vi er i nå, så er dette enda  viktigere. Vi hadde for første gang på over 20 år en streik i mellomoppgjøret. LO krevde at sine medlemmer skulle få høyere lønn i den tiden vi lever med galopperende prisvekst. Streiken vi nettopp hadde viser hvor viktig fagbevegelsen og styrken av at arbeidere over hele landet forener seg om bedre rettigheter selv i 2023.

Men 1. mai handler også om mer enn bare arbeid. Dagen minner oss om at arbeidere er en viktig del av samfunnet, og at deres rettigheter og verdighet må beskyttes. Det handler om å kjempe mot diskriminering og ulikhet, og for å bygge et mer rettferdig og inkluderende samfunn. For vårt mål er å skape et samfunn med små forskjeller og store muligheter, da må vi skape en fremtid vi kan tro på. En framtid der ingen skal bli diskriminert på grunn av navn, hudfarge eller etnisitet.

På 1. mai er det viktig at vi fortsetter å stå opp for arbeidernes rettigheter og verdighet. Vi må fortsette å kjempe mot urettferdighet og ulikhet, og for å bygge et samfunn som er basert på solidaritet og rettferdighet. Vi må minnes historien til arbeiderbevegelsen og fortsette kampen for en bedre fremtid for alle arbeidere.

La oss bruke dagen til å vise vår støtte og solidaritet med arbeidere over hele verden, og kjempe for en fremtid der alle arbeidere har verdige arbeidsforhold og lønn. La oss minnes betydningen av 1. mai, og fortsette kampen for en rettferdig og inkluderende verden. For vår kamp for en mer rettferdig verden kjenner ingen landegrenser. Vi står opp for alle som ønsker mer rettigheter og mer frihet, for arbeiderbevegelsen er en solidarisk bevegelse. Hver for oss er vi ingen, men i fellesskap er vi sterke.

Og til deg som lurer på hvorfor vi i år igjen måtte markere kvinnedagen,

8. mars – den internasjonale kvinnedagen ble markert for første gang i 1911, og har siden blitt markert hvert år, verden over. Mange vil kanskje hevde at dagens samfunn er mer likestilt enn noensinne, og stiller spørsmål ved hvorvidt vi egentlig trenger å markere kvinnedagen i Norge når likestillingen er oppnådd. For den er jo det, eller?

Først av alt, la meg være klar på en ting: Likestilling mellom kjønnene er ikke oppnådd, verken i Norge eller i resten av verden. Kvinner tjener fremdeles mindre enn sine mannlige kolleger for samme arbeid, vi er underrepresentert i ledende posisjoner både i næringslivet og i politikken, og kvinner utsettes daglig for vold og diskriminering på grunnlag av sitt kjønn.

Kvinnedagen er, og vil alltid være en viktig dag for å rette fokus på disse utfordringene. Vi trenger den fordi vi må fortsette å styrke kampen for kvinners rettigheter. Dagen handler om å gi en
stemme til alle de kvinnene som fortsatt kjemper for sin plass i samfunnet. Kvinnedagen trengs fordi likestilling er en kontinuerlig kamp vi må ta hver eneste dag.

Det er også viktig å huske på at selv om det er gjort store fremskritt når det gjelder likestilling i Norge, så betyr ikke det at alle kvinner har det like godt. Det vises gang på gang at spesielt kvinner
med minoritetsbakgrunn, funksjonsnedsettelser og eller lav sosioøkonomisk status stadig opplever diskriminering og ulik behandling.

Men også her i Norge føles det ut som at utviklingen går i feil retning. Vi tjener mindre, vi får ikke lederjobbene, vi har flere oppgaver i hjemmet og er oftere syke enn mennene. Det forskes mindre på kvinner, og vi blir bortprioritert i det ene budsjettet etter det andre.

Kvinnedagen handler altså om å vise solidaritet med alle kvinner som opplever urettferdighet, og å jobbe for at alle kvinner skal ha like muligheter uavhengig av bakgrunn. Så til deg som er lei av alt oppstyret rundt kvinnedagen, og skriver kronikk i lokalavisa fordi du er irritert for at du ikke kan kjøre bilen din gjennom sentrum. (For du skulle jo tross alt rekke et viktig toppledermøte sammen med dine syv mannlige erkenorske kollegaer.) I år synes jeg du skal avlyse det møtet, stille deg bak en av de mange parolene og gå gjennom sentrum i 8. mars toget.