Gratulerer med dagen!

For 100 år siden kunne en stolt, global arbeiderbevegelse se til Russland.

I 1922 raste det en brutal borgerkrig i Russland, mellom Lenins røde hær og restene av tsarregimets lojale tropper. Den russiske revolusjonen hadde ført til at et av datidens mest undertrykkende og brutale regimer falt, og var byttet ut med verdens første sosialistiske regjering. En regjering som lovte brød og land til folket og som snakket på vegne av flertallet i landet, nemlig bøndene og arbeiderne. I Norge skulle det ta 13 år fra 1922 før Arbeiderpartiet, med støtte fra Bondepartiet, fikk regjeringsmakt i Norge. I Norge var Arbeiderpartiet og Norges Kommunistiske Ungdomsforbund (som AUF het da) ville av begeistring for den nye tiden som Russland representerte, og som man håpet ville komme til Norge, før eller siden. 

Den samme gløden for frihet og sosialisme nådde Ukraina kort tid etter den russiske revolusjonen,

og etter en lang, bitter og komplisert krig seiret de som støttet revolusjonen, men dessverre mistet Ukraina dermed mye av egen selvstendighet til Den russiske Sovjetrepublikken, og etter hvert Sovjetunionen. Ukraina ble ikke selvstendig før i 1991, da Sovjetunionen ble oppløst. Etter Sovjetunionens fall har det skjedd store endringer i begge landene. Sosiale ordninger er bygget ned, nasjonalismen har fått blomstre og sosialistiske og sosialdemokratiske partier eksisterer knapt. Riktignok har Ukraina utviklet et mye mer demokratisk system, men også der finnes det klare svakheter hos den ledelsen.

Vårt mål er at mennesker skal kunne leve i solidaritet, frihet og samhold med hverandre.

Hvorfor er det da ikke slik som vi vil? Hva er grunnen til at utenfor våre grenser er Europa i krig? Hvorfor fører ikke krigen i Ukrainia til økt støtte for våre fredsidealer i Ukraina? Det er nok sant det noen sier at vi nok har ødelagt litt for oss selv, spesielt i Øst-Europa. Der pekte arbeiderbevegelsen ut en retning som skulle gi økt velstand, frihet og demokrati for befolkningen, mens resultatet ble at ett diktatur ble byttet ut med et nytt.

I dag har sosialismen og sosialdemokratiet en svak stilling i både Ukraina og i Russland.

De russiske partiene som påstår de kjemper for sosialisme og fred, støtter helhjertet opp om Putins regime og dets umenneskelige handlinger overfor sitt nabofolk. I Ukraina har President Zelenskyj nylig forbudt en rekke partier – og blant dem, flere sosialistiske – fordi han påsto alle var russisk-vennlige, noe flere av dem ikke var. Han ødelegger dermed det som kunne bli den sterkeste motgiften til den militante nasjonalismen som nå gror, både i Ukraina og Russland. Dette er en tid da både russiske og ukrainske arbeider burde ha forent seg i en felles kamp for demokrati, rettferdighet og fred i begge landene. I stedet har Putin og Zelenskyj forbudt muligheten til å gjøre dette i organisasjoner som allerede eksisterer, begge i frykt for at disse skal appellere til folket og vende seg mot sine statsledere.

1 mai er en dag vi bør huske på dette.

Sammenligner vi Norge med disse landene ser vi virkelig, klart og tydelig, verdien som både ligger i demokratiet og en selvstendig, mektig arbeiderbevegelse. Det er lett å tro at det er en forskjell mellom oss nordmenn og russerne. Men vi må huske på at alle vi som lever i dag, er oppvokst i et system hvor det er vanlig å være fagorganisert, hvor vi har en velferdsstat som er til for oss, hvor demokratiet er der for å trygge oss fra at autoritære krefter tar makta fra vanlige folk. Dette vet vi, selv om det ikke er alltid vi tenker over det. 1. mai er dagen vi alle bør tenke på hvor heldige vi er, men kanskje enda viktigere: på en dag som denne, og i en tid som denne er det viktig; ja, livsviktig, at vi ikke slår oss til ro med de seirene vi har vunnet. Vi skal videre; vi skal kjempe og vinne flere kamper. Kamper for å utvide folks rettigheter, bedre velferdsstaten, øke arbeidernes innflytelse på arbeidsplassen og redde jorda vår for en framtid det er verdt å leve for alle. Vi har en verden å vinne; og ikke én time å miste.

God 1. mai!