Folk har dødd for mindre

Det er faktisk vanskelig å forklare med ord nøyaktig hvor viktig streik er. Når jeg setter pennen til papiret flyr bilder av undertrykte arbeidere og elendige levevilkår i tankene. Bilder av mennesker som har blitt overbevist av råkapitalister om at deres verdi defineres av hva de kan bidra med på arbeidsplassen. Fattige mennesker som ikke eier sine hjem, sine klær eller seg selv. Fra Uganda til USA; de største kapitalistene har gjort en ordentlig arbeid i forsøk på å knuse fagforeningene. 

Forstå meg rett her er det ikke snakk om han eller hun som eier et par bedrifter med et titalls ansatte. Disse bedriftene, lokale og små, er bedrifter som gjør tonnevis for å holde liv i sine lokale næringsliv. De er like truede av storkapitalistene som oss selv, for store kjeder bruker store mengder kapital på å underprise sine varer for å utkonkurrere de små bedriftene. 

Enkelte steder har de lykkes. I USA er arbeiderklassen delt og forvirret. Etter årevis med innflytelse fra ytre høyre, under unnskyldningen at “det er for å bekjempe kommunisme”, har de overbevist den generelle befolkninga om at fienden er han som står ved siden av deg på samlebåndet. At fienden er flyktningene som rømmer fra krig, og minoritetene som håndhevende myndigheter undertrykker uten skrupler. 

For, det er et skikkelig fint narrativ for de absolutt rikeste: Jeff Bezos, verdens resolutt rikeste man, er avhengig av at arbeiderne hans ikke får demokratisk påvirkning i Amazon. Uten sykelønn, uten krav på pause, og med trekk i lønna om de skulle finne på å pisse i arbeidstiden, blir de tvunget til å jobbe i pandemi for lusne 90 kroner timen. 

Dette er ikke et ekstremtilfelle i et land uten fagforeninger og arbeidere som står sammen; dette er normen. 

For, de største kapitalistene ser ikke mennesker som mennesker. De anerkjenner oss ikke som individer med helt egne tanker, egne følelser og unike liv. Vi har ikke verdi som mennesker for råkapitalistene; vi er utgifter for dem. Utgifter de helst vil se være redusert i neste budsjett, så de kan ta ut et enda større utbytte denne gangen.

Ikke la deg lure! De største storkapitalistene vil alltid si at streiken kommer på et urimelig tidspunkt. At kravene er for voldsomme. At de ikke har råd, og at det rett og slett er grådig av arbeiderne å kreve en lønn å leve av. Dette er, i beste fall, bullshit. I verste fall er det en del av større taktiker store kjeder bruker for å undergrave vår felles styrke som arbeiderklasse.

LO er så genialt.

Folk har, over hele verden, kjempet med nebb og klør for noe som kunne minne om LO. En organisasjon som organiserer arbeidere på tvers av yrkeslinjer har musklene som trengs når de mest utsatte trenger hjelp. Om det er vekterne eller bussjåførene, de som sitter i kassa eller lærerne. 

Uavhengig av hvor man står i arbeidslivet, så har man hele LO i ryggen.

Det at LO ikke bare får lov til å eksistere, men utøver en enorm innflytelse på hverdagen vår, er noe vi skal være uendelig takknemlige for. I mange andre land, så har flerfoldige tusen arbeidere dødd for å kreve sin rett til å organisere seg. Dødd for drømmen om sitt LO, drept av kapitalister som bare så sluttsummen på regnskapet, og ikke arbeiderne som skapte pengene deres.. 

Så, når det streikes er det vår fordømte plikt å stå i solidaritet! Ikke bare med de som streiker, men og de som hver eneste dag kjemper, blør og dør for å få muligheten til å organisere seg.