En ode til AUF-ungdommen

I denne serien har vi hørt med mangeårige partimedlemmer om deres forhold til arbeiderbevegelsen. Disse historiene er skrevet av dem selv og bildene er deres. Disse bidragene er sosialdemokratiske oder for nåtidens og framtidens AUF-generasjoner. Dette bidraget er skrevet av Marit Bjørlo. 

Ungdom som bygger landet

Det er ungdommen vi må sette vår lit til, sterke jenter og gutter som vil noe. Som vil ivareta og bygge opp et trygt og godt samfunn med større likhet og mulighet.

Min oldemor jobbet på Fyrstikkfabrikken i Oslo. Hun var blant jentene som streiket, som gikk i front for oss alle – og jeg er stolt. Jeg vet ikke så mye om henne, men hun var med på streiken i oktober 1889. Jentene jobbet med fosfor, uten mulighet for renhold/sanitære forhold, og med utrolig dårlig lønn. De fikk attpåtil bøter om de kom litt forsinket, eller sa noe som ledelsen ikke likte. De jobbet i 13 – 14 timer hver dag. En dag fikk de beskjed om at de skulle NED i lønn, hele 20%. Nok var nok.  Sammen gikk jenter fra to fabrikker (Bryn og Grønvold) ut i streik, uten at de hadde noen ting, eller var organisert.

Redaktør i ”Social Demokraten”, Carl Jeppesen, hjalp jentene med å organisere seg, sammen med legen Oscar Nissen og noen damer fra kvinnesakskvinnene. Den 28. oktober var de organisert, og den 30. oktober gikk de i demonstrasjonstog. Frontet av 300 jenter i dårlige kjoler og strieforklær, fulgte folk opp. 10 000 skal ha gått i demonstrasjonstog på Karl Johan. Penger ble samlet inn etter annonser i Social Demokraten – så streiken varte i 6 uker. Til avisen uttalte jentene: – Det kommer os for som var vi vaagnet av en lang søvn.

Bjørnstjerne Bjørnson skrev: – Nu banker det paa ganske forsiktig med en Fyrstikpigefinger, men neste Gang blir det med en Mands knyttenæve, og neste Gang igjen med en slægge. Vi blir ikke kvit dette!

Sånn gikk jentene i ledelse for bedre forhold og organisering, for gutter og jenter, kvinner og menn,

Bestemor

Min oldemor fikk barn mens hun jobbet på ”Fyrstikken”. Barnet ble min bestemor. Oldemor hadde ingen til å se til ungen de første ukene, så bestemor skal etter sigende ha tilbrakt den aller første tiden i en eske under arbeidsbenken på fabrikken.

Jeg antar at det er min oldemors erfaring fra ”Fyrstikken” som gjorde at hun oppdro min bestemor så vel. Det var viktig å få et fag!

13 år gammel gikk bestemor rundt i byen for å få seg en lærlingplass. Det fikk hun på en hattefabrikk eiet av ganske unge mennesker. De unge hadde også en liten pjokk som bestemor hjalp med å ta seg litt av. De unge eierne likte antagelig min bestemor, for da hun var 17 år og utlært, kom det en kar på besøk til innehaverne for å selge tomter. Jeg antar at de, innehaverne, hjalp bestemor med papirer og evt lån, for 17 år gammel satt hun i Oslo og kjøpte tomter på Oppegård etter et kart.

Hun hadde et lite hus på Hammersborg, da hun som 27-åring traff sin store kjærlighet. Han kom fra vestlandet, var baker, gift og hadde barn, men ble hos bestemor. De bygget et stort hus på Oppegård, med bolig oppe og bakeri og utsalg nede.

Der fikk de 4 barn, men bestemor arbeidet hele tiden. Hun sydde hatter hjemme da barna var små – nå for en annen hattefabrikk, ellers pendlet hun med tog hver dag. Da bestemors barn ble voksne hadde hun tomter til flere – og fikk supplert med å kjøpe litt til. På den tiden var hun enke. Den ene sønnen var baker og overtok bedriften. Dette var etter krigen, og Arbeiderpartiet med Einar Gerhardsen tok styringen hvor de blant annet etablerte Husbanken. Arbeiderpartiet hjalp også godt på muligheten til å skolere seg. Derfor kunne bestemors barn, blant annet min far, få seg en utdannelse (fremdeles med hjelp hjemmefra) og å bygge hus med lån i husbanken. Med de fleste rundt seg, tronet bestemor som en ”høvding ( i mine øyne) i familiens midte.

Bestemor arbeidet til langt opp i 70-årene, tilbake der hun hadde gått i lære. Hun kom dit med sitt ”Memorandum” (Attest)da fabrikken hun i mellomtiden var i ble lagt ned. da hun nærmet seg 70. Babyen/pjokken hun som ungpike hadde passet var nå en eldre herre og fabrikkens eier… Han ansatte henne med en gang – og ringen var sluttet.

Fram til nå

Etter at jeg selv kom meg igjennom en turbulent barne- og ungdomstid, hvor egne standpunkt måtte tas tidlig, og hvor jeg bodde alene fra 16 års alder, ble jeg som voksen, etablert og mor til to gutter, aktiv i politikken. Da ble det overskudd og tid til ”å gå på med krom hals”. Da også mine gutter var voksne, og en var blitt far, ble jeg syk. Jeg var da midt i min separasjon og i ferd med å bygge meg et lite hus av en hytte i nabolaget vårt. Jeg var veldig aktiv for Arbeiderpartiet, nesten 24-7. Jeg var ordførerkandidat for annen gang, var aktiv i fylkespolitikken og vara til Stortinget, ved siden av at jeg var frilandsjournalist/skribent for en avis.

Den kreften jeg fikk var enorm og sjelden. Den vokste i hele buken og var i ferd med å kvele meg innenifra. Alle tro til for å hjelpe meg. Familie og venner på privaten, og norsk  helsevesen på en formidabel måte. Norge var, i tillegg til USA, det eneste landet som klarte dette. Sammen hadde de forsket frem en løsning på akkurat denne kreften. Forskjellen var bare at de som ble syke i USA jo måtte betale det hele selv. Det måtte ikke jeg!

De var 6 kirurger i 12 timer som opererte meg. Senere lå jeg 1 uke på intensivavdeling med cellegift direkte inn i buken. Jeg fikk påfyll hver dag og sengen ble vippet, så giften ”skvulpet” rundt i en tom buk. Jeg var nr.14 som fikk denne behandlingen her (og det var noen-og-tyve i USA) Resultat ble så bra at jeg ble bedt om å stå frem som eksempel på hva Radiumhospitalet her hjemme var i stand til. Det ble et kjempeoppslag i Dagbladet – og jeg var så utrolig stolt av vårt land, vårt system, vårt helsevesen.

Professoren som var ansvarlig for inngrepet satt sammen med meg og diskuterte politikk. Han hadde regnet seg frem til at bare selve operasjonen kostet drøyt en million kroner. Nå er dette snart 25 år siden. I tillegg kom altså alt annet, inkl den uka med cellegift og stell i superklassen. Lenge etter hjemkomst ble jeg passet på og fulgt opp. I nærmere 15 år passet de inderlig på å kontrollere meg. Siden min ene lunge ”hang” seg opp under operasjonen har jeg hatt trøbbel men pusten, og nå, som eldre, bruker jeg oksygen fra maskin.  Maskinene, stor hjemme og bærbar til ute/borte bruk, er gratis. Jeg får service hjem ved behov og det offentlige ordner med egne maskiner om jeg skal ut å reise. I tillegg blir jeg selv sjekket flere ganger i året! Norsk helsevesen! Ingen spurte meg om penger, verken da eller nå. Eneste pengeprat var at Radiumhospitalets sosionom kom og satte seg på sengekanten mens han spurte om jeg klarte meg. Norge!

Jeg satt på gresset utenfor Radiumhospitalet og tenkte på alt jeg hadde fått og fikk. Kun to generasjoner (min bestemor og min far) var imellom min oldemor, som var blant de første streikende her til lands – og til meg. Jeg fikk livet i gave, og alle muligheter det innebar, samt hjelpeapparater og kontroller helt frem til nå – og livet ut.

Takket være sosialdemokratiet er landet vårt sånn. Ta vare på det. Bygg det videre! Det er dere, våre  AUF-ere som er styrken vår nå! Bygg for mindre forskjeller og like muligheter!