En hverdag i okkupasjon, og en okkupants hverdag

Jeg var så heldig å være deltaker på et seminar mellom AUF og vårt søsterparti i Palestina, Fatah Youth. Sammen med Kristine, Noah, Ada, Linnea og Håkon fikk jeg muligheten til å reise til Israel og Palestina, og for en opplevelse det var.

Inntrykkene av det israelske samfunnet var mer sammensatt enn jeg kunne forestilt meg. Det er et samfunn der de liberale, sekulære og de fundamentalistiske, religiøse lever adskilt fra hverandre. De liberale holder i hovedsak til i Tel Aviv og de mer religiøse/konservative i Jerusalem og i settlerkoloniene* på Vestbredden*. En av de tingene som sjokkerte meg mest var hvor lite den gjennomsnittlige israeler tenker på okkupasjonen, undertrykkelsen og den systematiske diskrimineringen av palestinere.

For Israel har ekstreme indre spenninger, og de siste årene har fremmarsjen til høyreradikale og uttalte rasistiske partier snudd politikken på hodet. Det er ikke lenger en venstreside i Israel, men en side for frie domstoler og en side mot, felles er at begge styringsalternativer* er for ytterligere utvidelse av okkupasjonen. Den gjennomsnittlige israeler er kanskje opptatt av å ta kampen for Israelernes frie domstoler, men ingen løfter tilsynelatende en finger mot de militære domstolene som sender palestinske barn i fengsel.

De israelske inntrykkene gjorde meg mer spent på å besøke Palestina, og i starten var jeg litt nervøs, jeg hadde jo bare lest om landet hver gang urolighetene blusset opp. Det var en utrolig opplevelse, for på tross av gatekamper og undertrykkelse så er Palestinerne et gjestmildt folk som hilser, gjerne vil skjenke kaffe og insisterer på å vise deg de beste stedene i byen. Jeg følte meg faktisk tryggere i Ramallahs gater enn i Jerusalem.

På selve seminaret diskuterte vi likestilling, mobilisering og hvordan organisasjonsarbeidet i AUF og Fatah Youth fungerte. Flere deltakere kom forsinket, ikke fordi de var trege, men fordi Israelsk militære ikke ville slippe de gjennom checkpoints. Konsekvensene av å engasjere seg politisk er reel: du kan bli nektet inngang til Jerusalem, du kan få problemer med å reise innad i Vestbredden (i tillegg til at du i praksis ikke kan reise ut av Vestbredden), og i ytterste konsekvens kan du bli arrestert eller skutt. I år har 170 palestinere blitt drept. Det er stein mot kamphelikoptre. Ord mot stridsvogner. Vilje mot verdens mest avanserte militære.

Det var hjerteskjærende å høre om opplevelsene til Fatah youth, historier om vold og sorg, som manifesterer seg i muren som Israel har bygget for å sperre dem inne. Og den sperrer ikke bare Palestina inne. Også områder hvor palestinerne har Israelsk statsborgerskap er holdt ute av checkpoints og soldater. Det var et brutalt bilde på den undertrykkelsen som palestinere, både med og uten israelsk statsborgerskap kjenner på hver eneste dag.

Israel var ikke det samme etter Palestina. Alt virket mer anspent, og jeg kan ikke fatte hvor lett de tar på situasjonen, politikerne løser ikke problemene, de håndteres slik at den systematiske settler-utbyggingen kan fortsette sin ulovlige ferd.

Denne turen har fått øynene mine opp for hvor viktig den palestinske saken er, og selv om det virker mer håpløst enn på lenge så har jeg håp. For et slikt mot, en slik vilje til å eksistere som jeg så i Palestina kan ikke gi annet enn håp. Jeg håper at jeg får muligheten til å besøke våre partikamerater igjen!

Fritt Palestina!