Det første angrepet på 22. juli-oppgjøret
«Arbeiderpartiet og AUF misbruker 22. juli politisk» er overskriften på et leserinnlegg skrevet av BI-professor Ole Gjems-Onstad. Man kunne fått lyst til å spy av mindre. De siste 10 årene har både Arbeiderpartiet og AUF vært klare og tydelige på at terrorangrepene den 22. juli ikke bare var et angrep på arbeiderbevegelsen, men minst like mye var det et angrep på Norge. Den siste tiden har vi i AUF ment at vi skylder de drepte og hverandre å tørre å si enda tydeligere ifra om at det var et angrep på AUF, på Arbeiderpartiet og på de verdiene og de tankene vi står for. For selv om gjerningsmannen sitter bak lås og slå, mangler det et oppgjør med den ideologien og de politiske holdningene som også sto bak drapet på 77 menneskeliv. Det vil vi gjøre noe med, og oppgjøret er i gang. Det professor Gjems-Onstad gjør med sitt innlegg er å angripe dette oppgjøret. Men ikke bare det: han gjør det bevisst; han vet så inderlig godt hva han gjør.
En skatterettsprofessor med frekkheten i nådegave mener altså at Arbeiderpartiet og AUF dikter opp en historie hvor «en gal manns handlinger er høyretenkningens ansvar». Gjems-Onstads argumenter faller på sin egen urimelighet. I år er det 9 år siden Anders Behring Breivik ble dømt for sitt attentatforsøk på Arbeiderbevegelsen, hvor det også ble gjort klart at han hverken var sinnssyk eller gal, men begikk sine handlinger på bakgrunn av sin egen politiske overbevisning.
Handlinger på bakgrunn av høyreekstrem overbevisning var også det som skjedde den 9. april 1940. Gjems-Onstad forsøker å skape en fortelling om hvordan Arbeiderpartiet og myndighetene hadde dårlig beredskap både 9. april og 22. juli, og at Arbeiderpartiet dermed delvis har skylda for det grusomme som skjedde begge dagene. En ting er sikkert; noe sviktet på ihvertfall ett område. Før aprildagene 1940 var norsk militær og beredskap vendt mot Sovjetunionen, ikke Nazi-Tyskland. I 2011 og helt fram til 2020, så PST på terror fra konservative islamister som en større trussel enn terror fra konservative nasjonalister. Fellesnevneren? Vi har ikke tatt den lokale og globale trusselen fra det ekstreme høyre på alvor. I 1940 var øynene vendt mot stalinismen og Sovjetunionen, mens i 2011 var øynene rettet mot islamister og Al-Qaida. Vi er blitt like overrasket hver gang over at det viste seg å være de høyreekstreme som var den virkelige trusselen.
Så, ja, vi har nok ikke tatt trusselen fra ytre høyre så alvorlig som vi burde, og det bør vi lære av. Nettopp derfor vil Arbeiderpartiet og AUF ha en ny 22. juli-kommisjon for å gjøre Norge tryggere fra høyreekstrem terror, gjennom å motarbeide holdninger og ideologisk tankegods som vi vet kan ta liv. Dette mener selvsagt Gjems-Onstad er en dårlig idé, for han ser jo på 22. juli-terroren som en gal manns verk. Han mener Arbeiderpartiets egentlige planer er «[…] å monopolisere det anstendige Norge. Man vil skape et utenforskap, med de gode mennesker på venstresiden stilt opp mot de onde og stygge på høyresiden. I et godt Norge der det bare plass til Ap’s og venstresidens tanker». Ingen på venstresiden har så mye som insinuert at tiltak mot høyreekstrem terror også er tiltak mot det moderate, ikke-voldelige høyre. Det er det bare Gjems-Onstad som gjør, på bakgrunn av egne, fiktive konspirasjonsteorier mot Arbeiderpartiet, og det er nettopp den slags skadelig tankegods vi må ta på alvor og, ikke minst, bekjempe.
Gjems-Onstad skriver at «et innlegg som dette er å stikke hånden inn i et vepsebol», og det er kanskje det eneste i hans innlegg jeg kan være enig i. Hadde det ikke vært det, hadde det vært noe svært alvorlig i det samfunnet vi lever i. Beskylder du et politisk parti for ansvaret for og tjener på en terrorhandling som rammet seg selv, bør det stikke, og det bør stikke godt, hardt og lenge. Med dette innlegget bruker han bare noen av flere konspirasjonsteorier som er rettet mot Arbeiderpartiet. Arbeiderparti-teorier er noe av de oftest brukte konspirasjonsteoriene man finner på nettet. En kunne bli fristet til å tro at han ikke vet bedre, men det kan vi ikke. Vi kan ikke se på at akademikere skal proppe folk med falske påstander og billige løgner om vår bevegelse. Tilgi ham ikke. Han vet godt hva han gjør.