AUFs ukjente motstandshelt

Midt inne i en, som vanlig, opphetet samtale om nazismens fremvekst en sen sommerkveld i 2018, ble jeg av en god venninne, Julie, fortalt at det til høsten skulle komme en viktig merkedag i AUF i Sør-Trøndelags antifascistiske historie. 17. november var det nemlig 75 år siden en av hennes forgjengere som leder av AUF i Sør-Trøndelag ble henrettet av nazistene, på Kristiansten Festning. Hun visste ikke stort mer enn meg om denne lite kjente Øysten Langset, noe jeg syntes var rart; det er ikke mange av de tillitsvalgte i den regionale AUF-historien som har måttet bøte med livet i kampen mot nazismen. Etter å den påfølgende dagen ha brukt noen timer å saumfare internett etter spor av Langset, gikk det opp for meg at det knapt fantes spor av mannen.

Foruten et par korte setninger i noen bøker her og der, var den tidligere AUF-fylkeslederens historiske arv så godt som forsvunnet. Mange hundre timer senere har jeg gjennom tidvis svært krevende leting i en lang rekke arkiver, nedstøvede protokoller, nærmest uleselige talemanusskript og et ikke ubetydelig antall utgaver av for lengst nedlagte aviser, klart å pusle sammen et bilde av det som kan ha vært hovedtrekkene i livet til en engasjert AUFer og overbevist motstandsmann.

Historien om Øysten Langset er historien om en ung AUFer som ikke aksepterte nazistenes okkupasjon av Norge og som for det måtte bøte med livet.

Øysten Langset var for en kort tid siden i ferd med å fullstendig forsvinne fra historien. Forhåpentligvis kan dette være et bidrag til å holde historien om en av AUFs og Norges motstandshelter i live.

Oppvekst i ei brytningstid

Søndag 4. mars 1912 i Trondheim blir det tredje barnet i familien Langset født. Fra før har Adolf Johan og Anna Benjamine fått de to barna Solveig og Jakob Kristian, og det nye barnet får navnet Øysten Johan. Den lille gutten fødes inn i en tid preget av store globale spenninger, og ved opptakten til første verdenskrig som kommer når Øysten er 2 år gammel. I Europas skyttergraver dør millioner av soldater under grusomme forhold. Når Øysten Johan er 5, bryter den russiske revolusjon ut. Vladimir Lenin og bolsjevikene tar makta i Russland, og en ny tid begynner for det veldige landet. I arbeiderbevegelsen er diskusjonene etter Oktoberrevolusjonen harde, og det skal de være i mange år framover. Mens mange av bevegelsens ildsjeler vil se mot Moskva og er ivrige tilhengere av Lenins marxistiske tolkning, vil sterke krefter føre en mer revisjonistisk linje til fordel for den revolusjonære.

I Det norske Arbeiderparti oppstår det i årene som kommer en rekke splittelser, og Norges Kommunistiske Parti (NKP) ser dagens lys etter intens strid om retningen for det fremadstormende sosialistpartiet. Også i ungdomsfløyen knaker det godt i sømmene, og ungdomsforbundet Norges Kommunistiske Ungdom (NKU) slår følge med NKP.

Etter et tiår preget av store interne stridigheter blir i 1927 Venstrekommunistisk Ungdomsfylking til Arbeidernes Ungdomsfylking – AUF.

I reformistiske AUF blir Øysten Langset medlem i 1929, det samme blir også flere av hans slektninger og venner.

Som ungdom i Trondheims gater deltar Øysten på mang en diskusjon om de store strømningene på kontinentet, og 17-årige Øysten er i tillegg til å være engasjert i AUF også aktiv i idrettslaget Trondheims-Ørn i fødebyen. Etter å ha tatt fagskole tar Øysten fatt på arbeidet som anleggsarbeider ved Trondheims Mekaniske Verksted (TMV), for dagens unge mest kjent som Solsiden. Som anleggsarbeider er Langset organisert i Jern og Metall, avdeling 12, og er ivrig deltaker i flere deler av arbeiderbevegelsen, fra fagforeninga, til AUF, Arbeiderpartiet og etterhvert både Framfylkingen som stiftes i 1935 og Norsk Folkehjelp som ser dagens lys i 1939.

Fascistiske strømninger i Europa

Etter at Adolf Hitler og hans gjeng av nazistiske bøller mislykkes med ølkjellerkuppet i 1923 soner han en kort fengselsstraff før han på nytt slippes løs på Weimarrepublikken. Hitler gjør relativt liten suksess i Tyskland, men etter at det amerikanske børskrakket i 1929 sender verden ut i en brutal depresjon, skal ting for alvor gå nedover for både tyskere og nordmenn. I AUF vokser det fram større bekymring for forholdene i Europa, og høyrekreftenes lefling med autoritære ideer.

I AUFs egen avis «Arbeider-ungdommen» (forløperen til Praksis Magasin) blir karikaturer av Hitler faste innslag. Ofte inneholder disse saftige stikk til borgerlige politikeres naivitet i møte med nazismen.

Til tross for, eller kanskje på grunn av frykten for Italia og Tysklands fascistregimer, har den kraftfulle anti-militarismen vind i seilene på norsk venstreside.

Samtidig med at Adolf Hitler blir tysk diktator, får Øysten Langset for fullt sin politiske blomstring i 1933. Frem til da har han innehatt forskjellige verv på lokallagsnivå i AUF, i arbeiderungdomslagene, som på denne tida var AUFs lokallag. Et av de mest kjente arbeiderungdomslaga fra denne tida blir stiftet i februar dette året – radikale Vestkanten AUL. På stiftelsesmøtet til det etterhvert mye omtalte lokallaget er Øysten Langset en av innlederne, sannsynligvis er han også ordstyrer på det første møtet. Dagen før stiftelsesmøtet, den 3. februar 1933, blir det annonsert i avisa «1ste Mai» at Øysten Langset er blitt tatt opp til deltakelse på det som da blir regnet for å være arbeiderbevegelsens fremste skoleringstilbud: AOFs sosialistiske dagsskole.

Denne tre måneder lange intensivskoleringa foregår på Folkets Hus i Oslo og er dette året organisert som internatskole hvor elevene lærer, bor og sover sammen. Her blir Langset i tre måneder grundig skolert i fag som «fagforeningskunnskap», «industriell bedriftslære», «social psykologi» og «internasjonal arbeiderbevegelse» for å nevne noen.

Blant lærerne er flere av de som enten var, eller skulle bli blant de største navnene i norsk arbeiderbevegelse:

• Norsk histories lengstsittende utenriksminister Halvard Lange
• Landsfader Einar Gerhardsen
• Samfunnsøkonom og fredsaktivist Johanne Reutz
• Kvinnesaksforkjemper og senere Nobelkomitéleder Aase Lionæs
• Forfatter Arne Paasche Aasen
• Arbeiderpartihøvding Martin Tranmæl
• De anerkjente økonomene Ole Colbjørnsen og Axel Sømme
• Historiens første generalsekretær i FN, Trygve Lie.

Det var med andre ord en god skole Øysten Langset gikk i våren 1933, sammen med blant andre senere statsminister Trygve Bratteli.

Etter hjemkomsten fra «Partiskolen» var Langset blitt en mann for framtiden, og en det ble satset på i det store trønderske AUF-regionlaget. Gjennom tredveårene blir han stadig mer brukt som taler – ikke én 1. mai, arbeiderungdommens dag eller større AUF-tilstelning i regionen blir holdt uten at Øysten Langset enten holder tale, foredrag, leser kåseri eller takker for maten.

I arbeideravisene skrives det ofte om de populære kåseriene fremført av arbeiderungdommen Øysten Langset.

I takt med den raskt eskalerende krigshissinga på kontinentet blir politikken viktigere for mange. Særlig kampen mot fascismen og kampen for den internasjonale solidariteten står høyt i kurs for AUFerne på tredvetallet. Mer enn på noe område blir dette synlig etter at fascistene ledet av General Franco går til angrep på den demokratisk valgte sosialistregjeringa i Spania, og starter den 1000 dager lange spanske borgerkrigen.

Verdenskrig på trappene

I årene 1936-1939 utkjempes den spanske borgerkrigen i fjellene, skogene, slettene, byene og landsbyene i det sør-europeiske landet. Krigen blir raskt et ideologisk symbol for sosialister over hele verden. Ideologisk overbeviste menn og kvinner fra en lang rekke land strømmer til Spania for å delta i kampen mot fascismen. Av de flere titalls frivillige fra Norge, dør 4 AUFere:

• Odd Olsen, Trondheim
• Martin Schei, Førde
• Gunnar Skjeseth, Kabelvåg
• Thorbjørn Engebretsen, Lørenskog

Over hele landet etableres det støttegrupperinger for den sosialistiske sida i borgerkrigen. I Trondheim opprettes Ungdommens Spania-komité hvor en rekke AUFere deltar i innsamling av penger og spredning av aviser. De tar også imot flere spanske flyktninger i eksil i lagshytta i Bymarka. I arbeidet blir særlig Vestkanten AUL engasjert, og flere fra laget påtar seg styreverv. I dette miljøet blir AUFerne godt kjent med ungdom fra kommunistmiljøet og fra andre antifascistiske grupperinger i området. Blant dem Øysten Langset blir kjent med her, er Arne Johansen og Carsten Wærdahl som senere skal bli ledende motstandsmenn i distriktet.

Til tross for den iherdige innsatsen og det store engasjementet blir den fascistiske overmakta for sterk i den spanske borgerkrigen, og 1. april 1939 kan Franco erklære seg som seierherre. Med det innledes 40 lange år med diktatur i Spania. I Norge står ikke-voldslinja fortsatt sterkt, men utfallet av den spanske borgerkrigen, Hitlers annektering av Østerrike og den økende globale uroen gjør at frykten for en ny verdenskrig får fotfeste også i de mest pasifistiske miljøene. Den usannsynlige alliansen mellom kommunistene i Moskva og nazistene i Berlin høsten 1939, gjør at anti-kommunismen og anti-fascismen for mange går hånd i hånd.

Arbeiderpartihøvding Martin Tranmæl omtaler blant annet de Moskva-vennlige kommunistene som «nazikommunister».

De tidligere harde frontene mellom de revolusjonære og de reformistiske delene av den norske venstresida blir ikke noe mildere av uenighetene om støtte til Moskva, og flere i Arbeiderpartiet og AUF skal bli ekskludert etter samarbeid med kommunistene. Blant disse er en lang rekke medlemmer i Vestkanten AUL som i mars 1940 deltar på et større antikrigsmøte sammen med fremstående medlemmer fra NKP.

Mens verdenskrigen bryter ut høsten 1939, er Øysten Langset blitt en respektert AUFer, og et fremtredende medlem i arbeiderbevegelsen i Trøndelag. Ved kommunevalget i 1937 står han på lista til Trondheim Ap, og i over 4 år har han sittet som medlem av det øverste organet i AUF i Sør-Trøndelag. Siden midten av tredvetallet har han også sittet i Trondheimspartiets styre. Når 1940-årene melder sin ankomst, innledes ei ny tid for Norge såvel som for Øysten.

Den 1. april 1940, kun 8 dager før Tysklands invasjon av Norge, blir Øysten Langset valgt til formann for distriktslaget i Sør-Trøndelag, senere kjent som AUF i Sør-Trøndelag. For mange er uroen for tyske angrep blitt voldsomt styrket de siste månedene, og på fylkesårsmøtet dette året uttrykker hovedtaler Trygve Bratteli bekymring for at de mørke skyene som ligger over Europa er på vei mot Norge.

Okkupasjon og tidlig motstandskamp

9. april 1940. Det tyske krigsmaskineriet gjør kort prosess og okkuperer Danmark i løpet av få timer. I Norge begynner voldsomme kamper, og i arbeiderbevegelsen råder det stor usikkerhet. Noen vil ta til våpen, andre vil fastholde antivoldslinja så langt det går. I røde Trondheim har Vestkanten AUL oppildnet sine medlemmer til kamp mot de tyske invasjonsstyrkene og satt ned et eget utvalg for illegalt arbeid. Over hele landet deltar AUFere og partifolk i kampene mot tyskerne, men som overalt ellers i Europa er tyskernes militærmakt for overveldende. Flere steder opprettes det enkeltgrupper med mål om illegalt arbeid, men det skal ta tid før en organisert motstand formes. Den første tiden etter okkupasjonen preges av stor uvisshet, men AUF fortsetter sin møtevirksomhet så langt det går.

I august 1940 avholdes AUFs siste lovlige landsstyremøte i Oslo. Her deltar Øysten Langset som en av de rundt 70 delegatene. Formann Gunnar Sand opplyser også at AUF totalt teller omlag 33.000 medlemmer og har 780 lag.

Et enstemmig landsstyremøte vedtar kraftig kritikk mot den tyske okkupasjonsmakten og tar sterk avstand fra nazistenes jerngrep. I vedtaket heter det blant annet:

«Et styre av Quisling og hans folk vil være en utfordring og en ydmykelse av det norske folket, og et slikt styre vil ikke ha grunnlag i det norske folks vilje»

Det vedtas også en uttalelse som maner til samling av alle de fire norske stortingspartiene. Det norske folk skal ikke la seg splitte seg inn i fraksjoner og grupperinger, og må omforenes i motstand mot tyskerne. Kort tid etter forbys alle norske partier med unntak av Nasjonal Samling, og motstandsarbeidet går inn i en ny fase.

I Trondheimsregionen finner etterhvert flere medlemmer av Vestkanten AUL, Trondheim AUL, NKP, NKU, sportsklubben Ørnulf og avholdsforeninga Norges Godtemplar Ungdomsforbund sammen og danner lokale motstandsgrupperinger. Den mest betydningsfulle av disse er Thingstadgruppa, navngitt etter arbeideridrettsungdommen Henry Thingstad. En av de andre fremtredende gruppene er Wærdahlgruppa, navngitt etter brødrene Carsten og Reidar Wærdahl. I dette miljøet blir Øysten Langset raskt en naturlig del, og i møte med tyske okkupanter legges gamle partiuenigheter til side.

I 1941 foretar Gestapo en rekke arrestasjoner, og flere flere titalls kommunister og sosialister tilknyttet miljøet fengles. Thingstadgruppa og Wærdahlgruppa tar nå over ledende roller i den lokale motstanden. Særlig dreier Thingstadgruppa og Wærdahlgruppas motstandsarbeid på denne tida seg om militær etterretning, våpentrening, produksjon og spredning av illegale aviser, pengeinnsamling til etterlatte av fengslede eller drepte motstandsfolk, og en ikke ubetydelig flyktningesmugling.

Flere ruter over til Sverige blir etablert, og ifølge den fremste eksperten på feltet, historiker John Atle Krogstad som har skrevet sin hovedoppgave om det kommunistiske motstandsarbeidet i Trøndelag, blir både motstandsfolk, jøder og enkelte tyske flyktninger smuglet til frihet i Sverige gjennom disse rutene.

I AUF fortsettes deler av arbeidet i illegale former. Arbeidet er likevel vanskelig, og en lang rekke av de tillitsvalgte arresteres, mange sendes også til nazistenes konsentrasjonsleirer på kontinentet. De gjenværende AUFerne forsøker etter beste evne å holde drifta i gang. Flere av sentralstyremedlemmene er arresterte, og AUF-leder Gunnar Sand, som sitter i eksil i Sverige, leder et midlertidig sentralstyre derifra.

I Norge innkalles det i august 1941 inn til et utvidet landsstyremøte på Dovre. I det 14 dager lange landsstyremøtet diskuteres det heftig, og på ei hytte langt fra lokalbefolkning og tyske soldater legges planene for det Norge som skal komme etter krigen. Ideer som en sterk velferdsstat for alle, en demokratisk rettsstat med et landssvikeroppgjør i ordnede former, i tillegg til ideen om ei samlingsregjering blir drøftet her.

Medlemmene skoleres også i flere hittil ukjente disipliner, blant annet i hvordan å oppføre seg under avhør av Gestapo. Over hele landet trykkes det illegale aviser.

I Trondheim står Øysten Langset sammen med senere Ap-politiker Eli Aanjesen for den første utgivelsen av «Fri Fagbevegelse» i Midt-Norge.

De illegale avisene blir for mange den eneste kilden til nyheter, og utgivelsene får en avgjørende rolle i å holde motet oppe blant nordmenn.

Samtidig som motstandsgrupper vokser til over hele landet, skal 26. november 1942 bli den mørkeste dagen i løpet av de fem årene med tysk okkupasjon. Tidlig om morgenen blir 529 norske jøder stuet ombord i det ventende skipet DS Donau, og fraktet til den tyske utryddelsesleiren Auschwitz. Til sammen sendes i alt 773 norske jøder til tyske konsentrasjonsleirer.

Alle kvinner og barn blir gasset ihjel ved ankomst, og når freden kommer er kun 38 av av de deporterte mennene i live.

I sine bøker «Den største forbrytelsen» (2016) og «Hva visste Hjemmefronten» (2019) viser den norske journalisten og forfatteren Marte Michelet hvor systematisk den norske jødeforfølgelsen- og utryddelsen ble planlagt og gjennomført. Michelet peker også på en forstemmende mangel på solidaritet med landets forfulgte jøder blant en rekke av Hjemmefrontens menn og kvinner. Mange jøder blir riktignok smuglet ut av landet i tiden rundt deportasjonene, men for hundrevis av norske jøder finnes det ingen utvei fra nazismens industrialiserte massedrap. Mye av det illegale arbeidet gjennomført av norske motstandsfolk var modig og ærefullt. Likevel er det på sin plass å minne om at for mange norske jøder var solidariteten fra den norske Hjemmefronten for liten, for sen eller ikke-eksisterende når de trengte den som mest.

1943 – arrestasjon og henrettelse

4. mars 1943 fyller Øysten Langset 31 år. På dette tidspunktet har han vært formann for AUF i Sør-Trøndelag i 3 år, og landsstyremedlem i AUF like lenge. Det siste året har forholdene for motstandsarbeid blitt langt hardere, og tyskernes vold tiltar i styrke og omfang. Våren 1943 har nazistenes fremste verktøy mot norsk motstandsarbeid, angiveren Henry Rinnan, dannet den senere beryktede Rinnanbanden.

Gjennom utspekulert dobbeltspill infiltrerer Rinnan og hans bandemedlemmer store deler av motstandsarbeidet i Midt-Norge. Som et resultat av dette blir Henry Thingstad arrestert i februar, og flere sosialistiske og kommunistiske motstandsfolk lider samme skjebne.

To dager etter den tredje nasjonaldagen i ufrihet, 19. mai 1943 blir Henry Thingstad og 9 andre medlemmer av Thingstad-gruppa henrettet på Kristiansten Festning sammen med klokker Peder Morset fra Selbu.

Fra mai blir Wærdahlgruppa effektivt ansvarlige for den sosialistiske og kommunistiske motstanden i området. Gruppa fortsetter sitt illegale arbeid, og utfører blant annet viktig etterretningsarbeid mot allierte bombemål og foretar sabotasje mot jernbanen i området. Det tar likevel ikke lang tid før Rinnan igjen er på sporet av det gjenværende motstandsmiljøet. Samtidig er flere motstandsgrupperinger tungt involvert i planer om å ta livet av Rinnan.

I rettsoppgjøret mot Rinnanbanden etter krigen hevder Rinnan at Øysten Langset av Wærdahlgruppa ble utnevnt til leder av «Terrorgruppa»; en angivelig likvidasjonsskvadron med mål om å drepe fremtredende nazister i Midt-Norge.

Blant Falstadssenterets bevarte arrestasjonskort fra arrestasjonene omtalt som Wærdahl-saken, fremgår det at en stor andel av de fengslede ble arresterte «In Sachen Øistein Langset». Dette er med på å underbygge at tyskerne anså Langset for å være en sentral lederskikkelse i det trønderske motstandsmiljøet.

Etter et mislykket attentatforsøk mot Rinnan tidlig i oktober, slår Rinnan og Gestapo til med full kraft. En lang rekke personer tilknyttet det antinazistiske miljøet i Trøndelag arresteres, mange etter angiveri av landssvikeren Karl Adding. Flere av de ledende motstandsmennene overlates til Rinnan for avhør. I Rinnanbandens hovedkvarter «Bandeklosteret» blir Øysten Langset og flere av de arresterte motstandsmennene torturert på det groveste.

Etter de voldsomme avhørene får Langset og Carsten Wærdahl skrevet ned en siste hilsen til omverdenen på en bit toalettpapir som de gir til motstandskvinnen Edel Sødahl. Sødahl får sydd dette avskjedsbrevet inn i ytterkåpa si, men under transporten til Falstad Fangeleir regner det kraftig, og det tynne papiret blir uleselig. Sødahl har heller ikke rukket å lese brevet, og hilsenen går dermed tapt.

Fredag 17. november vekkes 8 unge menn fra sine iskalde celler i Vollan kretsfengsel, like bak Studentersamfundet i Trondheim. Mens tyske ordrer ropes ut og de unge mennene stilles på rekke, istemmes det i «Internasjonalen» så det ljomer gjennom korridoren i «Brakka», det midlertidige brakkebygget midt på gårdsplassen i fengselets uteområde.

Mens ordene om den internasjonale arbeiderbevegelsens samling til kamp strømmer ut gjennom porten til Vollan, tvinges de unge mennene opp på en ventende lastebil.

Turen er over etter bare et par minutter. På Kristiansten Festning tvinges de 8 ut av lastebilen, og inn til retterstedet. Mennene stilles på rekke foran muren på den gamle festningen, og mens nazistenes våpen lades synger de dødsdømte «Alltid freidig».

Etter henrettelsen blir de unge motstandsmennene i Wærdahlgruppa sammen med musikeren Oskar Hoddø begravet i en massegrav ved Udduvoll Bru i nabokommunen Melhus. Den senere profilerte Ap-politikeren Håkon Johnsen var blant de siste som snakket med de dødsdømte før henrettelsen. I en artikkel i Arbeider-Avisa etter krigen forteller han: «Kolbjørn Wiggen, umiddelbart før han ble ført bort for å bli skutt sa til meg: ‘Hils alle kjente. Jeg er slett ikke redd for å dø. Jeg synes jeg har levd slik at jeg ikke har trengt å engste meg for det’. Og slik var de alle sammen like til det siste, stolte, modige og prektige kamerater».

Den 17. november 1943 ble følgende motstandsmenn tilhørende den sosialistiske og kommunistiske motstandsbevegelsen i Trøndelag henrettet:

• Carsten Lyder Wærdahl
• Reidar Wærdahl
• Arvid Austad
• Gustav Fredrik Andersen
• Kolbjørn Wiggen
• Odd Christensen
• Øysten Johan Langset

I tillegg ble også namsosingen Oskar Hoddø henrettet sammen med gruppa. Gruppas medlemmer Arne Johansen og Odd Wullum døde også som følge av Wærdahlsaken; Johansen døde etter torturen han ble utsatt for, og Wullum lyktes i å flykte fra fengselet, men ble angitt og drept mens han var på flukt.

Øysten Johan Langsets liv endte i hans 32. leveår. Han ble torturert, mishandlet og drept for sin motstand mot nazismen.

Einar Lysholm skrev noen år etter krigen at «Da krigen kom var det nettopp ham vi hadde gitt oppgaven å lede distriktslaget videre. Med sine rike evner, dyktighet og idealisme hadde han de aller beste forutsetninger for å fylle denne plassen. Han fikk ingen sjanse til å lede et organisatorisk arbeid, men hans innsats er likevel kanskje den mest lysende i distriktslagets historie. Han er en av dem vi tenker på når vi leser Nordahl Griegs ord om «de beste»».

De beste

Døden kan flamme som kornmo;
Klarere ser vi enn før
Hvert liv i dens hvite smerte:
Det er de beste som dør.

De sterke, de rene av hjertet
Som ville og våget mest;
Rolige tok de avskjed,
En etter en gikk de vest.

De levende styrer verden,
En flokk blir alltid igjen,
De uunnværlige flinke,
Livets nest beste menn.

De beste blir myrdet i fengslet,
Sopt vekk av kuler og sjø.
De beste blir aldri vår fremtid.
De beste har nok med å dø.

Slik hedrer vi dem, med avmakt,
Med all den tomhet vi vet,
Men da har vi sveket de beste,
Forrådt dem med bitterhet.

De vil ikke sørges til døde,
Men leve i mot og tro.
Bare i dristige hjerter
Strømmer de falnes blod.

Er ikke hver som har kjent dem
Mer rik en de døde var –
For menn har hatt dem som venner
Og barn har hatt dem til far.

De øket det livet de gikk fra.
De spøker i nye menn.
På deres grav skal skrives:
De beste blir alltid igjen.

Nordahl Grieg, 1942.