AUF må ta ansvar: Det er på tide å bygge bro, ikke barrierer

Noen ganger må vi tørre å se oss selv i speilet – ikke bare for å rette på fasaden, men for å møte realitetene som skjuler seg bak. AUF og Arbeiderpartiet har i mange år kalt oss antirasister, vi har hevet stemmen mot fascisme og rasisme når det har dukket opp i samfunnet rundt oss. Men hva hjelper det om vi ikke våger å rette blikket innover, å erkjenne de problemene vi selv bærer på? Hvordan kan vi være et parti for alle, når ikke alle føler seg inkludert? Hvordan kan vi bygge tillit hos minoritetsgrupper når vi snakker høyt om solidaritet, men svikter i praksis?

Vi står i en valgkamp som vil definere oss, men vi står også i en intern krise. Arbeiderpartiet jager fremdeles etter velgerne de har mistet til Frp – og det er en smal velgergruppe vi aldri vil vinne tilbake ved å imitere Frps politikk og retorikk. Når nestleder Tonje Brenna foreslår å åpne for asylbehandling i tredjeland, er det som å høre en blåkopi av Frp, og det gjør meg opprørt. Hvorfor skal vi etterligne partier som driver med splittende retorikk og politikk som er i direkte strid med våre verdier? Det er ikke sosialdemokrati. Det er ikke solidaritet. Det er ikke oss.

Hva med de velgerne vi har sviktet?

Hva med den norsksomaliske befolkningen, som i 2017 ga oss nesten 70 prosent av sine stemmer, men som i 2021 hadde sunket til 29 prosent? Dette er et rop om hjelp, et desperat signal om at vi er på vei i feil retning. Vi snakker ned minoritetsgrupper i stedet for å bygge dem opp. Vi er fraværende i miljøene der vi burde være til stede, og vi mangler representasjon i våre egne rekker. I Oslo, byen med flest norsksomaliere i landet, burde vi være frontløpere for inkludering og deltakelse. I stedet fremstår vi som et parti som ikke bryr seg.

Jeg har ofte blitt spurt: «Hvorfor tror du fortsatt på Arbeiderpartiet?» Jeg kunne svart med skuffelse, men jeg velger å svare med håp. Jeg tror på de sosialdemokratiske verdiene. Jeg tror på et samfunn hvor vi løfter hverandre, på solidaritet, på et fellesskap hvor vi ser hverandre. Men tro alene er ikke nok. Vi trenger handling. Vi trenger ekte handling som speiler de verdiene vi påstår å stå for. Vi må slutte å late som om vi er Frp. Vi må slutte å ignorere de reelle utfordringene – både innad i partiet og i samfunnet. Vi må ta ansvar for at vi er et parti som har sviktet, og vi må gjøre noe med det. I partilederdebatten under Arendalsuka stilte Fredrik Solvang et spørsmål som fikk stor oppmerksomhet: «Bidrar integrering til økt kriminalitet?» Det var en alvorlig påstand, og en som krevde et tydelig og prinsippfast svar. Men hva skjer når vår egen partileder, Jonas Gahr Støre, faktisk løftet hånden og svarte «ja» på at det var en riktig påstand? Det er ikke bare et politisk feilgrep, det er et svik mot de verdiene vi påstår å stå for.

Hvordan kan vi som sosialdemokrater lede landet når vi ikke tør å ta stilling til de mest grunnleggende spørsmålene om integrering, fellesskap og solidaritet? Hvordan kan vi være et parti for alle når vi gir etter for narrativer som bidrar til stigmatisering av minoriteter? Ved å løfte hånden og si ja til denne påstanden, gir vi rom for en diskusjon som setter integrering og mangfold i et negativt lys, og vi risikerer å undergrave tilliten til partiet hos dem som trenger oss mest.

Dette er et svik, ikke bare mot minoriteter, men mot alle de som tror på et inkluderende, rettferdig samfunn. Det er en grov feil, og det er et signal om at vi fortsatt ikke er villige til å konfrontere de utfordringene vi har internt i partiet. Hvordan kan vi be om tillit fra minoritetsgruppene når vi ikke står opp for dem i de viktige øyeblikkene? Vi har en jobb å gjøre – både for å rette opp feilene vi har begått, og for å vise at vi faktisk mener det når vi sier at vi er et parti for alle.

AUF har et ansvar.

Vi kan ikke være en en organisasjon som bare snakker om mangfold – vi må faktisk være det. Vi må være åpne for unge mennesker med minoritetsbakgrunn. Vi må gi dem plass, muligheter og støtte til å vokse som ledere i vårt parti. Vi må gjøre mer enn å snakke om integrering – vi må handle. Vi må bygge bro mellom de samfunnene vi påstår å representere og partiet vi ønsker å bygge. Dette handler ikke bare om å vinne valg – det handler om å vinne tilbake tilliten og hjertene til de som har mistet troen på oss. Det er vår plikt som sosialdemokrater. Det er vår eneste vei videre.

Vi har ikke råd til å svikte flere. Det er på tide å handle. Det er på tide å være det partiet vi sier vi er.