Arven etter 22. juli

Som AUFer av generasjonen som kom til organisasjonen etter terrorhandlingene på Utøya, har jeg følt på et visst ubehag hver gang temaet kommer opp. Og spesielt når det snakkes om rundt folk som faktisk var på øya den dagen og opplevde det selv. Dette ubehaget kommer direkte av at jeg har vært redd for å snakke om 22. juli selv. Jeg har vært livredd for å tråkke noen på tærne eller å stille dumme eller provoserende spørsmål. Og ikke minst var jeg redd for å ta eierskap til historien om 22. juli. 

Men jeg har lært at denne historien er alt for viktig til å ikke snakke om. Viktig for organisasjonen vår, landet vårt, demokratiet, og ikke minst alle AUFere, både dere som var aktive i 2011 og alle dere som ikke hadde noen tilknytning til AUF i 2011. 

Så kjære AUFer, du som kanskje er litt tilbaketrukken i samtaler om 22. juli, du som kanskje ikke tørr å stille de spørsmålene du så gjerne skulle hatt noen svar på- det er ingenting å være redd for!

Det er helt ok å synes det er vanskelig å snakke om 22. juli, uavhengig om du var der selv, kjente noen som var der, eller som meg, ikke hadde noen tilknytning til verken AUF eller Arbeiderpartiet eller noen av folkene som var der. Alle har et forhold til 22. juli, noen et sterkere enn andre. Men de aller fleste husker denne dagen veldig godt, så selv vi som ikke var på øya husker godt hvor vi var og hva vi gjorde denne dagen. Vi er godt kjente med vår egen historie fra denne dagen, men det er også viktig at vi snakker om 22. juli for alle de som ikke lengre kan fortelle sin historie. 

Disse historiene må fortsette å bli fortalt. Så ikke vær redd for å stille spørsmål, verken til overlevende om deres historie, eller historien til de som ikke overlevde. Gjør deg kjent med ansiktene, navnene, og historiene til de fra ditt fylkeslag. Disse historiene er alt for viktige til å ikke bli fortalt.