Alle hvitinger er rasister

I kjølvannet av det brutale drapet på afroamerikanske George Floyd har verden åpna øynene for den systematiske rasismen som finner sted hver eneste dag i USA, Norge og resten av alle verdens land. Svarte bilder, sitater av Rosa Parks, Martin Luther King jr. og Nelson Mandela, videoer av demonstrasjoner og leserinnlegg blir delt hvert eneste millisekund på Facebook, Instagram, Snapchat, Twitter og i avisene.

Det er til dels mye å fordøye og prosessere. Ofte ender jeg opp med å legge fra meg mobilen fordi det blir for tøft. Enda oftere tar jeg opp mobilen igjen, scroller videre og synger «no justice, no peace» om og om igjen. Fordi vi må tvinge oss til å se og høre det vonde. Hvordan kan vi da i det hele tatt prøve å forstå hvordan de som opplever den vonde og dødelige rasismen føler det, dersom vi ikke tvinger oss gjennom de brutale videoene som blir delt på nettet.

Samtidig som jeg scroller og synger «no justice, no peace» irriterer jeg meg over en del ting som blir delt. For det første er det alle de som mener at mørkhudede mennesker blir drept og fengsla av politiet fordi de liksom er mer kriminelle, som vår egen statsminister Erna Solberg. For det andre er det alle de som bruker hashtags som #whitelivesmatter og #alllivesmatter, fordi de er redde for at mørkhudede mennesker skal få oppmerksomhet for en gangs skyld. For det tredje er det leserinnlegg og delebilder om at alle hvite mennesker er rasister og en del av problemet. Disse leserinnleggene og delebildene blir oftest delt av hvite mennesker som tror de tilføyer kampen mot rasisme noe fornuftig og positivt.

På samme måte som vi ikke ønsker at alle verdens muslimer skal unnskylde for ekstreme islamisters voldelige handlinger og holdninger, skal vi heller ikke be alle hvite mennesker om å unnskylde seg for at de er hvite i huden.

Å klistre rasist-klistremerker på mennesker som ikke er rasister gjør den viktige jobben mot rasisme enda vanskeligere. Motbakken blir enda seigere og lengre. For da vil ikke kampen lengre kjempes bare mot de som bevisst bedriver systematisk, strukturell og institusjonell rasisme, men mot enhver som er hvit i huden. Alle mennesker har fordommer, men vi må erkjenne en gang for alle at fordommer ikke er det samme som rasisme. Kampen mot rasisme er for viktig for det.

Viktige minoritetskamper blir først vunnet når majoritetsbefolkninga åpner øynene og ser urettferdigheten minoritetsbefolkninga opplever og kjenner på. Når majoritetsbefolkninga erkjenner at deres privilegerer ikke blir delt av alle mennesker rundt dem. Når majoritetsbefolkninga kjenner på kroppen at de viderefører rasismen ved at de er likegyldige.

Philip Manshaus, Anders Behring Breivik, Ole Nikolai Kvisler – eksemplene på hvor farlig rasismen kan være i sin reneste form finnes blant oss. Likevel er det ikke disse høyreekstremistene som skremmer meg mest.

Det er tanken på at rasismen normaliseres blant oss. At det ikke lenger skal vekke oppsikt å komme med rasistiske kommentarer eller uttrykk.

Som rasistbloggen- og bloggerne i Resett som hver eneste dag bruker tida si på å produsere og spy ut rasistiske holdninger og tankegods. Og som sjelden lar sjansen gå fra seg til å angripe minoritetsstemmer som våger å uttale seg i offentligheten.

Eller gudmoren på norsk ytre høyre, Hege Storhaug som med fellesskapets penger kan bruke sin arbeidskapasitet og sine krefter til å angripe innvandring, islam og norske muslimer – og til å spre konspirasjonsteorier om de samme gruppene.

Men de vondeste og mest hyppige eksemplene finner vi i hverdagslivet. På bussen, i klasserommet, i køa til utestedet, på fotballbanen eller i bunken av jobbsøknader. Det er venner som forteller oss at vi ikke må være så hårsåre, det er kolleger som kommer med sleivete vitser og det er valg- og nominasjonskomiteer som legger frem atter et forslag som ikke gjenspeiler det samfunnet vi lever i.

I dag har rasismen blitt så hverdagslig at vi har endt opp likegyldige. Når de som opplever rasisme lærer seg å leve med det, og de som er vitne til rasisme lærer seg å ikke vekke oppsikt ved å reagere – det er da vi vet med sikkerhet at århundrer med strukturell, institusjonell og systematisk rasisme og undertrykkelse har satt sine dype spor.

Holocaust-overlevende Elie Weasel sa at «det motsatte av kjærlighet er ikke hat, det er likegyldighet». Derfor er det viktig at du som hvit og antirasist hever stemmen din og kjemper med dine brødre og søstre. Alt som har blitt skapt av mennesker kan også endres av mennesker. Rasisme er èn av de.

Vær bevisst privilegiene dine.

Vær bevisst forskjellene i samfunnet.

Les deg opp.

Prøv å forstå.

Og viktigst – gjør noe med det.

Det har aldri vært nok å være mot rasisme. Du må være en aktiv antirasist. Bare på den måten vil alle mennesker, uavhengig av hudfarge, tro og seksuell orientering, få muligheten til å leve trygge og gode liv.