6. januar – en dato som vil leve i skam

“A date which will live in infamy”. Slik foreviget president Roosevelt den 7. desember; dagen japanske bombefly i et bakholdsangrep tok livet av 2400 amerikanere i Pearl Harbor. Noen datoer, som også 11. september, brennes inn i den kollektive hukommelsen. I 2021 kunne amerikanere føye en ny dato inn i rekken: 6. januar.

To år har gått siden tusener maskerte og væpnede fascister gikk til angrep på hjertet av det amerikanske demokratiet. 6. januar var Kongressen samlet for å gjøre det som til vanlig hadde vært en formalitet, å godkjenne presidentvalget.

Dette var derimot ikke vanlige tider. I det hvite hus hadde presidenten, helt siden han ble valgt i 2016, spredt grunnløse konspirasjonsteorier om valgfusk i regi av demokratene. Siden velgerne kastet ham med over 7 millioner stemmers overvekt i 2020, hadde han ledet en desperat kampanje for å omgjøre valgresultatet. Etter å ha tapt 63 søksmål, og utallige forsøk på å stanse godkjenningen av resultatene i delstater Joe Biden vant, stod 6. januar igjen.

Dagen Kongressen skulle sertifisere delstatenes valgresultat, var siste mulighet Donald Trump hadde for å styrte demokratiet, og beholde makten.

Etter å ha innkalt støttespillere fra hele landet til et folkemøte i Washington, D.C., oppildnet presidenten mobben til å marsjere mot Kongressen.

Ordren var gitt.

5 drepte. 138 hardt skadde politifolk. 4 politibetjenter tok sine egne liv i etterkant av angrepet.

To år har gått siden folkevalgte måtte flykte for livet, fascister overmannet politiet, og opprørere vaiet sørstatsflagget i Kongressen – noe som ikke engang hendte under borgerkrigen. Hvordan kunne det skje?

6. januar oppstod ikke i et vakuum. Ekstremismen rundt Trump har ikke vokst ut av en kult rundt hans person. Han representerer ikke et nytt fenomen i amerikansk politikk. For mange på ytre høyre er han tvert imot vår tids fanebærer for en lang historisk drakamp.

Det går nemlig en rød tråd fra presidentvalget i 2020, til abortkamp, borgerrettighetskamp, segregering og den amerikanske borgerkrigen. Dagens polarisering er på mange måter en forlengelse av kampen mellom et moderne, likestilt og rettferdig USA, og dem som anser rettighetskamp som en trussel mot egne privilegier. Som ser tilbake med beundring på tiden den hvite mann dominerte USA.

Forskning på hatkriminalitet bekrefter bildet. Siden presidentvalget i 2016 har hatkriminaliteten i USA skutt i været. Aller størst er økningen i fylker Trumps støtte var sterkest. Studier viser hatbølgen ikke bare skyldtes Trumps egne ord, men at valget av ham som president har legitimert et hat mange amerikanere bærer på.

Over femti mennesker er drept i høyreekstreme terrorangrep de siste åtte årene – i Charleston, Charlottesville, Pittsburgh, El Paso og Buffalo. Trumps handlinger har ikke bare sådd mistillit mot demokratiet, men oppildnet en bølge av hatkriminalitet rettet mot uskyldige mennesker med minoritetsbakgrunn.

6. januar er derfor ikke et unntak, men et klimaks, i en reaksjonær kamp mot det flerkulturelle USA.

Da amerikanske velgere gikk til urnene i november, for første gang siden 6. januar, ga de en tydelig beskjed til republikanerne. Nesten samtlige av Trumps håndplukkede kandidater, som fornektet valgresultatet og pustet på konspiratoriske glør, gikk på nederlag i valget.

Takket være organisert abortkamp, grasrotarbeid for å mobilisere flere velgere med minoritetsbakgrunn og en grundig offentlig granskning av 6. januar og republikaneres ansvar for angrepet, trosset velgerne historiske trender. I et år med høy kriminalitet, inflasjon og en upopulær president; der pilene pekte i retning av republikansk valgskred; gikk Trumps ekstremister på nederlag etter nederlag.

6. januar vil for alltid stå igjen som en dato som vil leve i vanry, men også som en kraftig påminnelse. For selv om verden noen ganger tar tre steg tilbake for hvert steg framover, og kampen mot hatefulle krefter aldri tar helt slutt, viser historien med all tydelighet: Tar vi til motmæle, organiserer oss, og står skulder til skulder med hverandre i kampen mot hatet – vinner vi.

For slik Martin Luther King sa det:  “Det moralske universets bue er lang, men den bøyer seg stadig mot rettferdighet.”