22. juli – 11 år etter
11 år. 11 år er tiden det er gått siden terrorangrepene den 22. juli 2011. En dag mange sikkert bare vil glemme, men som man likevel husker som om det var i går. Alle som husker tilbake til 2011, husker nøyaktig hvor de var, hva de gjorde og hva de tenkte i det de hørte om bombingen av regjeringskvartalet, og senere hvordan en hel nasjon våknet i sjokk over omfanget av angrepet på AUF-leiren på Utøya, og hvordan tallene på døde var for høye til å fatte. Mange av dagens AUFere husker ikke 22. juli og har måttet høre om det senere i livet.
23. juli 2011 var hele nasjonen i sjokk. Vi hadde opplevd det som skjedde som en «nasjonal tragedie». Men i bunden lå utallige menneskelige lidelser. 77 mennesker var drept. Mange var såret, noen livstruende. Hundrevis, kanskje tusenvis var i dyp sorg over en nær som var drept. I solidaritet med ofrene, de sårede og etterlatte oppsto et nesten spontant tog med hundretusener av mennesker som valgte å gå med roser fremfor fakler, vise kjærlighet fremfor hat.
10-årsmarkeringen i fjor ble en annerledes markering. AUF, arbeiderbevegelsen og enkeltpersoner på tvers av politiske skillelinjer hadde greid å sette et større fokus på det man hadde unngått å si offentlig fram til da; nemlig at AUF og Arbeiderbevegelsen var målet for terrorangrepet, og at det var drevet fram av et ideologisk høyreekstremt hat. Mange, spesielt på den ytre høyresiden, har konsekvent valgt å snakke om terrorangrepet som «grusomme hendelser» eller «forferdige ulykker» for ikke å måtte stå ansikt til ansikt med fakta: at terrorangrepet var drevet frem av hat og tankegods vi som samfunn er nødt til å bekjempe.
Vi i AUF har et ansvar. Og det viktigste vi kan gjøre er å ikke holde kjeft. Eller sagt på en annen måte: vi må aldri tie. Og vi må forlange av politikere, samme om de er i Arbeiderpartiet, Høyre, FrP eller andre partier, at de gjør det samme. At de bruker sin stemme til å si et rungende nei til hatet. Nei til rasismen. Nei til at autoritære krefter igjen skal kunne ta fra oss det dyreste vi har. Vi kan ikke tillate at markeringen i fjor forblir et unntak. Det må bli den nye normalen for hvordan vi alle snakker om 22. juli.
For vi kan aldri tie. Aldri glemme.22.j