1. mai – fortsatt minst like aktuelt 

Ingen som lever i Norge i dag, har opplevd en 1. mai hvor den ikke er markert som arbeidernes kamp- og festdag. Gjennom tog, sanger og taler har arbeiderbevegelsen vist sine muskler på 1. mai helt siden den ble markert første gang av Oslo-arbeiderne i 1890. Kampen sto da om å få innført 8-timers arbeidsdag for arbeiderne i landet. 8-timersdagen forble arbeiderbevegelsens viktigste fanesak frem til den ble realisert så seint som i 1919. Først da var arbeiderbevegelsen blitt en slik kraft i samfunnet, at den kunne presse datidens venstreregjering til å gå med på gå med på kravene fra arbeidsfolk. Ved den første 1. mai-markeringa i 1890 var kun 6000 organiserte arbeidstakere organisert i Arbeiderpartiet. I 1899 ble LO opprettet, og i 1919 var hele 140 000 arbeidere over hele landet organisert i LO! I tillegg hadde Arbeiderpartiet fått over 30% av stemmene ved stortingsvalget, og var med det blitt en enorm maktfaktor i Norge. Økt organisering i LO og høy oppslutning om Arbeiderpartiet førte med seg en reform som i dag står blant Arbeiderbevegelsens viktigste faglige og politiske seire.

Siden den gang har utallige paroler og slagord preget bannerne og fanene på 1. mai. «Hele folket i arbeid», «Ned med fascismen» og «Boliger for alle» er bare noen av dem. Leser man disse slagordene, skjønner man at kampene har vært harde og lange. 

I dag finnes det over 200 000 arbeidsledige i landet vårt. Hver 15. arbeidsdyktige nordmann er enten delvis eller fullstendig uten arbeid! Hva ha regjeringen gjort for å hindre det? Jo, de har gitt bort skattebetalernes penger til private bedrifter, spesielt store bedrifter. Bedrifter ledet av kapitaleiere som før krisa skreik seg hese i sin lengsel etter en mindre stat og lavere skatter, får nå enorme summer av fellesskapet for å kunne «fortsette som før». Likevel er det nesten en kvart million arbeidsløse i landet. Etter krisen på 1930-tallet bygde regjeringen Nygaardsvold opp trygde- og velferdsordninger vi kan være glade for i dag; men den skapte også nye arbeidsplasser ved å bruke statlige midler til å reise industri og samferdsel som i tillegg kom folket til gode. Regjeringen Solberg har ikke opprettet ett statlig selskap, i sin naive tro på «det private næringslivet». Når finansminister Sanner beskylder Arbeiderpartiet for å ville drive en «aktivistisk statlig næringspolitikk», vet vi at vi er på rett vei.

Det var Arbeiderpartiet som hindret at fascismen ble en ledende kraft i Norge på 1930-tallet ved å love en praktisk og virkningsfull politikk for vanlige folk; og det var Arbeiderpartiet som gjenreiste landet etter 5 års fascistisk styre på 40-tallet. Og det var Arbeiderpartiet og AUF som var målet og som ble rammet da en enslig fascist drepte 77 mennesker den 22. juli for snart ti år siden. Arbeiderbevegelsen har alltid vært fascismens og høyreekstremismens sterkeste motstander. Prisen har vært dyrere enn noen kunne ha forestilt seg. Men som vi har lovet hverandre og våre falne: «Ikke et minutts stillhet, men et helt liv i kamp». Kampen mot høyreekstremisme kan derfor ikke ta slutt før den for alvor er slått ned. Det er også viktig å huske den 1. mai, for kampen mot fascismen er også kampen for demokrati og rettigheter for arbeidstakerne i landet vårt.

Å bo har aldri kostet så mye som nå.

Mangel på arbeidsplasser, utdanningsmuligheter og velferdsordninger i distriktene har ført til en voldsom tilflytning til byene. Og nettopp i byene venter det bolighaier og utleiebaroner som vet at er det noe man kan tjene gode penger på, så er det folk som trenger et sted å bo. Det er i dag omtrent 150 000 flere boliger enn husholdninger i Norge, men likevel er det omtrent 4000 boligløse i Norge. Og skal man som ung ferdigutdannet arbeidstaker skaffe deg bolig i Oslo må man regne med å måtte betale over 50 000 kroner per m2. I Vefsn kommune i Nordland koster en gjennomsnittlig bolig halvparten så mye per m2. Arbeidsgiverne flytter arbeidsplassene fra distriktene og til byene, og tvinger dermed arbeidstakerne til å betale høye summer for et sted å bo, og det tømmer distriktskommunene for skattepenger til å finansiere lokal velferd. Å sikre boliger for alle der de er, har derfor kanskje aldri vært viktigere enn det det er i dag. Det er ikke en kamp mellom by og land, men en kamp mellom arbeid og kapital.

Samfunnet vårt står overfor store utfordringer som arbeiderbevegelsen er nødt til å ta stilling til.

Mange av utfordringene er de samme som for 10, 20 eller 80 år siden, men er dessverre fortsatt brennaktuelle. Arbeiderbevegelsen må, nå som før, vise vilje og evne til å løse dem, og det er det vi skal gjøre den 1. mai. Vi skal vise for resten av landet at arbeiderbevegelsen har styrken og viljen til å løse deres problemer i hverdagen, der høyrekreftene kun er opptatt av skattekutt og koronastøtte til de rikeste. Slik skal vi vinne stortingsvalget i år, og slik skal vi vinne det i årene som kommer. For nå er det vanlige folk sin tur!